Jeroboams synder

Jeroboams synder.

Fordi Salomo i sin alderdom begynte å ofre til fremmede guder, rev Gud de ti stammer fra hans sønn Rehabeam og gav dem til Jeroboam, Nebats sønn. Således fikk Rehabeam bare Juda stamme å regjere over, men Jeroboam fikk 10 stammer.

Gud hadde sagt til Jeroboam: «Hvis du hører på alt det jeg byder dig og vandrer på mine veier og gjør hvad rett er i mine øine, så du holder mine lover og bud således som min tjener David gjorde, så vil jeg være med dig og bygge dig et hus som står fast, likesom jeg gjorde for David, og jeg vil gi dig Israel». 11, 38.

Efterat Jeroboam var blitt konge over Israel, drog folket op til Jerusalem for å ofre på høitidene. Da tenkte Jeroboam ved sig selv: Riket kunde snart komme tilbake til Davids hus, dersom folket blir ved å dra op til Herrens hus i Jerusalem for å ofre. Da vil deres hjerte igjen vende sig til Rehabeam, og han blir konge over dem. Og kongen holdt råd, og så gjorde han to gullkalver; og han sa til folket: I har nu lenge nok draget op til Jerusalem, se, her er dine guder, Israel, som førte dig op fra Egyptens land. Han gjorde hvem han vilde av folket til prester, enda de ikke var av Levis barn. Efter sitt eget hode valgte han også de dager folket skulde ofre på.

Gud lovet å bygge Jeroboam et hus som skulde stå fast, og han skulde få Israel. Men betingelsen var at Jeroboam skulde vandre på Guds veier. Tross dette vek Jeroboam fra Gud for å beholde Israel. Han gikk efter sitt eget hode istedetfor å tro på Gud. Kongedømmet lå ham mere på hjertet enn Guds bud. Derved bragte han Israel ut i synd, mistet kongedømmet og ødela hele sitt hus. Dette er Jeroboams synder.

Hadde derimot Guds bud ligget ham mere på hjertet enn kongedømmet, da vilde han ha beholdt dette, og samtidig fått et hus som stod fast likesom Davids.

Jeroboams synder har siden gått igjen år efter år, og finnes ikke minst i våre dager.

Ofte når Gud har velsignet eller ophøiet en mann, så har dette fylt hans hjerte, og Gud er kommet på avstand. Derved får Satan rum for sin list. Jeroboam var ophøiet av Gud, men han elsket ophøielsen, og det gjorde at han begynte å frykte for å falle. Hadde han derimot elsket Guds bud og ikke ophøielsen, så hadde han ikke behøvd å frykte, og Satan hadde været avvebnet.

Jeroboam fryktet for stillingen sin, og han tenkte i sitt hjerte. Det er god jordbunn for Satans list hos enhver som begynner å tenke med en slik beveggrunn. Hvad slike fra den dag finner på, blir til deres egen undergang.

Jeroboam vilde beholde folket. Slik er det også med mange idag. De vil beholde folket; men så faller de i Jeroboams synder, og det går med dem slik som det gikk med ham. Her har vi også grunnen til at så mange predikanter kun har en blomstringstid, og så visner de bort. Man kan senere finne dem som de der har vanskelig for å tro sig frelst, tross de selv kanskje har forkynt frelsen for tusener. Eller man finner dem som rike på jordisk gods, optatt med denne verden, satt utenfor alt åndelig arbeide.

I Jeroboams synder finner vi grunnen til alt partivesen. Så lenge de var Guds tjenere, samlet de folket. De fikk nåde til å frembære Guds mat. Det var vekkelser ved dem, og Gud gjorde deres navn stort, men så falt de i Jeroboams synder.

For at de ikke skulde miste folket, dannet de partier. Og eftersom de hengav sig til å tenke i sine hjerter, gav Satan dem åpenbaringer. De blev mere optatt med den ytre ramme og herlighet enn av selve livet og Guds velbehag. Så fikk de en forsamling efter bibelsk mønster, likesom Jeroboam fikk det efter Jerusalems mønster. Men Herrens bord er ikke der. Så er det kun det store navn, det store hus og folkemengden som er deres ros. Og som Jeroboam, gjør de prester i fleng. Det er eksamener, begavelsen og utseende som er det avgjørende. Hvorvidt de har del i guddommelig natur og står for Guds åsyn, er av mindre betydning. Gal. 1, 10 og 15—16. Det er blitt en dødninge forsamling, som ligner en kalket grav. Slik var det på Jesu tid, og slik er det idag på grunn av Jeroboams synder. Senere leser vi om flere Israels konger: Han vek ikke fra Jeroboams, Nebats sønns synder, som han hadde fått Israel til å gjøre.

Anderledes var det med Abraham. Da Gud hadde velsignet ham og gitt ham landet og lovet ham avkom som støvet på jorden, da bygget han Herren et alter. 1. Mos. 13, 16—18. Slik gjorde han også da han hadde fått sønnen Isak. Det var løftets sønn som han hadde ventet på i mange år. Da han fikk ham, måtte han ofre ham.

Å ofre sin Isak har nok en dypere betydning enn å ofre denne verdens ting, som man har sitt liv i. Det man har fått av Gud, skulde man tro man hadde lov til å elske; men det må også ofres, om man ikke skal falle i Jeroboams synder. Abraham hadde forlatt alt i denne verden og gått ut på Guds løfter. Efter mange års troskap og lydighet mot Gud opnådde han løftet. På denne måte kommer også vi til vår Isak, og om Gud fortsettende skal bli størst for oss, så må Isak ofres.

Det var også her de sytti disipler tok feil. De gledet sig mere over den makt Jesus hadde gitt dem, enn over at deres navn var skrevet i livets bok. De hadde en forkjært innstilling og holdt ikke ut, men forlot Jesus.

Derfor må vi nu alle vokte oss for Jeroboams synder, så vi kan bli stående for ham som har øine som ildsluer.