Ordnet menighet

«Ordnet menighet.»

Det må være en ordnet menighet med innskrivning av medlemmer, dersom man skal få utøve menighetstukt, sies det i de religiøse partier. Det samme fornuftige system har man i enhver avholdslosje og andre menneskelige organisasjoner. Dette har imidlertid ikke noe med Kristi legeme (menigheten) å gjøre. For Kristus er ikke delt.

Partier og innskrivning i sådanne kan ikke forsvares av en sann kristen. Det er og forblir kjødets gjerninger, som er åpenbar synd. Gal. 5, 19—20, 2. Kor. 3, 3. Joh. 17, 20—23.

Ved partiorden setter man Guds fullkomne lov tilside, og setter inn menneskelige regler og bud. Det naturlige menneske må ha det slik, da man ikke kan fatte det som hører Guds rike til.

Kristus og menigheten er en stor gudsfryktens hemmelighet. En menighet kan ikke lages — den må fødes. Enhver må fødes påny, få Guds ånd og drives av denne. Noen blir født til evangelister, andre til hyrder, lærere, profeter, apostler o. s. v. Det er umulig på menneskelig vis å studere sig til å bli noe av dette. Menigheten er et ypperlig Guds skaperverk.

Man er ikke fullkommengjort til tjenestegjerning på en dag, men ved den velsignede frihet som er i den levende Guds menighet, blir man ved gudsfrykt og troskap i det lille stadig mer befestet i sitt kall og sin utvelgelse.

Kristus er hode og leder for menigheten, og er levende interessert i den enkelte. Han elsker enhver til stadig dypere frelse, og den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av. Hebr. 12, 6. Kristus ser ikke bare til det ytre som menneskene gjør, men skuer inn til det mest skjulte i hjertedypet og tukter hvert eneste brudd på de fineste Guds lover. Han selv utfører en fullkommen menighetstukt, og det blir en velsignet orden i menigheten.

Det hender omtrent ikke at man bør utstøte noen av den levende Guds menighet. Her brenner Guds ild, og enhver synder vil kjenne at han hurtig må omvende sig eller også trekke sig bort. Falske profeter eller glupende ulver finner ingen interesser, da det ikke er noen menneskelige fordeler, men bare offer. Dette er en fin sikkerhetsventil mot det urene. Men der hvor det blir faste lønninger eller fordeler for kjødet av noe slags, vil synden sive inn.

Det er ytterst farlig å utøve menighetstukt på menneskelig vis. På denne måte kan man drepe sjeler som ikke skulde dø, og holde sjeler i live som ikke skulde leve. Esek. 13, 19.

Er en falt i en synd som fører skam over partiet, så blir han kanskje utstøtt selv om han så angrer sin synd og vil omvende sig, mens de som lever et langt dårligere liv i finere former, er regnet for gode medlemmer.

Det hjelper også lite å tukte alt det ytre dersom ikke Herren får gjøre sin gjerning i hjertedypet. Åndens sverd må brukes. Guds ord må fremholdes i ånds og krafts bevis, slik at det trenger igjennem inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Hebr. 4, 12. Guds dommer velter da frem som vann og virker uavbrudt menighetstukt for enhver som bryter de fineste Guds lover. Tukten når alle, og den er rettferdig og upartisk, for det er Herren selv som tukter ved sitt sannhets ord. De opriktige elsker tukten, og den blir til liv og frelse. For de andre blir det uutholdelig. På denne måte blomstrer Guds menighet frem i renhet og trivsel uten innskrivning og menneskelig ordning.

Valg i en menighet med flertall som det avgjørende, er en stor dårskap. Det blotter en fullstendig uvitenhet på all åndelig forståelse. Titus fikk i opdrag å innsette eldste, fordi han var åndelig og gudfryktig nok til å forstå hvem Gud virkelig hadde satt der som eldste. Hadde han samlet menigheten til valg, så var det kanskje blitt noen helt andre. Korintiermenigheten hadde tungemålsgaven, profetisk nådegave, helbredelsens gave og de andre nådegaver, men allikevel var de kjødelige og småbarn i Kristus, uten åndelig sans. Ja, de endog regnet Paulus’ tale for intet.

Skulde disse komme sammen til valg, så hadde vel ikke Paulus fått en eneste betrodd stilling. De falske apostler, svikefulle arbeidere og dårene som de så gjerne tålte, var vel blitt fordelt som hyrder, evangelister, lærere, apostler eldstebrødre o. s. v. Hadde de så fått sig en menighetsprotokoll med innskrevne medlemmer, så kunde de jo også utøve menighetstukt, og så var det hele en ordnet menighet efter «bibelsk mønster». Ja, såkalte «bibelske» ordnede menigheter har vi nok dessverre mange av idag. Dårskapen er stor, og man er drevet langt av fra Guds vei. Man har mistet troen på Guds styrelse og allmakt, og har selv tatt ledelsen i sin hånd. Mon jeg finner troen når jeg kommer tilbake, sier Jesus.

Tiden er kort og Kristus kommer snart, så det er ikke lenger tid til å leke menighet.

Lovet være Gud for at mange nu i den siste tid, i by og bygd, får sine øine oplatt for all denne partidårskap. De våkner op for sitt høie kall og begynner å skjønne hvad den levende Guds menighet virkelig er.