Høyskolen på Sions berg

Høiskolen på Sions berg.

Skolen ligger på toppen av fjellene, som skrevet er:

«Men det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høit hevet skal det være over alle høider, og folkeslag skal strømme op på det.

Og mange hedningefolk skal gå avsted og si: Kom, la oss gå op til Herrens berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.» Mika 4, 1—2.

Skolen utdanner «bergkristne», som ikke rystes. De kalles også for konger og prester. Åp. 1, 6. Læreren til rettferdighet, den Hellig-Ånd, underviser om alle ting, i alle fag, og han minner oss om alt hvad Jesus har sagt. Joh. 14, 27. Sin egen fred har han gitt oss, og vårt hjerte forferdes ikke og reddes ikke.

Her på berget er vi omgitt av englenes mange tusende, så vi føler oss trygge. Høitidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er opskrevet i himlene, er også her. Disse er alle høiskole-elever. Dommeren, alles Gud, har vi hos oss her på berget, og englenes mange tusende står alltid til hans disposisjon. De fullendte rettferdiges ånder viker ikke fra berget. Jesus, Mellemmann for en ny pakt, gjør en veldig tjeneste ved skolen. Han lærer oss å bli nidkjære for den nye pakts bud og lover, som er innskrevet i hjerte og sinn og nedskrevet i Guds Ord. Her blir vi grundig undervist om hvad det vil si å være forlikt i hans jordiske legeme ved døden, forat vi skulde fremstilles hellige og ulastelige og ustraffelige for hans åsyn. Kol. 1, 22. Her får vi frimodighet til i Jesu blod å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennem forhenget, det er hans kjød. Her på berget lærer vi, at han gikk inn i helligdommen, og at vi skal følge efter i hans fotspor. Dette blir strengt påbudt alle høiskole-elevene. Hvis noen ikke gjør det, da blir han bortvist fra skolen.

Alle bergkristne blir kubiske som staden selv. De får høide, bredde og lengde. Johs. åp. 21, 16. Her blir vi likedannede til Sønnens billede. Rom. 8, 29. Dette foregår i Kristi lidelsessamfund, Fil. 3, 10; men for den glede som venter oss, tåler vi alt.

Her ved skolen er det strengt forbudt å forlate sig på det man av naturen skjønner. Jud. v. 10. Derfor må alle ha visdoms og åpenbarelses ånd. Ef. 1, 17. Alle høiskole-elevene har Guds bud og holder dem, derfor kommer både Faderen og Sønnen og tar bolig i dem. Joh. 14, 21—24. Derfor kan hver enkelt elev si med Johannes: Vi er av Gud; den som kjenner Gud, hører oss; den som ikke er av Gud, hører oss ikke. På dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd. 1. Joh. 4, 6.

Vi har ved skolen et kraftig kosthold. Først ren uforfalsket melk og siden fast føde. Ingen er underernært. Elevene har alle samfund i Jesu Kristi ånd, og de elsker hverandre efter det nye og det gamle bud om kjærligheten.

Ved høiskolen har vi en stor smie, hvor vi lærer å smi åndelige våpen, som er mektige for Gud til å omstyrte festningsverker, tankebygninger og enhver høide som reiser sig mot kunnskapen om Gud. 2. Kor. 10, 4. Disse våpen har vi ofte bruk for, derfor er der ved skolen oprettet en fektesal, hvor hver eneste elev daglig blir innøvet i hvirvlende vertikale primhugg og horisontale kvart, ters. Især er det vanskelig for begynnere å få lagt inn en parade i hvert hugg, men øvelse gjør mester.

Det er svære angrep vi lærer å avslå her på fjellet. For vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrummet. Ja, Satans anslag er oss ikke ubekjente.

Vi oplæres ved skolen til å bli strateger (krigsherrer), for vi skal jo være konger. Derfor må vi sette oss grundig inn i våre motstanderes krigskunst. Vi leser her på berget om David og Saul. Hvor svært det var for Saul å høre kvinnene synge: Saul har slått sine tusender, men David sine ti tusender. 1. Sam. 18, 7—9. Her snek satan sig inn i Saul, avindsånden grep ham. Vi lærer ved skolen, at når det går vår broder godt, da skal vi glede oss med ham. Herved drives satan ut. Men Saul gjorde en strategisk feil, han tok vare på avindsånden og tapte slaget. David bar sig klokt ad, og det grudde Saul sig for. 1. Sam. 18, 15—16. Saul blev ennu mere redd for David, da han fikk se at Herren var med ham. Saul forfulgte David og slynget sitt sverd ut efter ham, men David var høiskole-elev og smidig nok til å bøie av for det. Dette sverd blev Sauls bane, og det er skrevet oss til advarsel. David hadde over sig «frykts ånd,» han vilde ikke legge hånd på Herrens salvede. Gud selv tok sig av Saul i sin tid. Gud var med David, og hans hus blev sterkere og sterkere, mens Sauls hus blev svakere og svakere. Derfor lærer vi ved høiskolen å forbli i Davids ånd og sinnelag og ta oss ivare for Sauls ånd. Dette tilhører krigskunsten.

Kobbersmeden Aleksander vies en særskilt bibeltime her på berget. Han gjorde Paulus meget ondt. Herren vil lønne ham efter hans gjerninger. Vokt dig for ham du også! for han stod hårdt imot våre ord. 2. Tim. 4, 14.

Der står intet om hvorfor han stod hårdt imot Paulus. Nu er det over 1900 år siden denne kobbersmed levde, så vi kan vel ikke skade ham om vi gjør gisninger. Elevene her ved skolen vet at Pauli ord er Guds Ord, og at Guds Ord løser oss fra ting på jorden, frir oss fra havesyke og forbinder oss med det som er her oventil. Kobbersmeden må stikk imot Guds vilje ha vært forretningsmann. Enten har han drevet forretning med Guds ord, eller har han laget avguder og solgt dem.

Han søkte ikke rettferds lov, hvis han det hadde gjort, da var jo Paulus just den rette mann til å løse ham. Det var ikke om å gjøre for kobbersmeden å få vite sannheten og det som rett var. Det var ikke engang det saken dreiet sig om. Han var visselig like glad enten Paulus lærte det ene eller annet, bare forretningen fikk vokse og trives. Havesyken drev Aleksander til å stå Paulus hårdt imot.

Det måtte være flere hos Aleksander, for det heter videre: Ved mitt første forsvar møtte ingen med mig, men alle forlot mig. Gid det ikke må bli dem tilregnet! Men Herren stod mig bi og styrket mig, forat forkynnelsen skulde fullbyrdes ved mig, og alle folk få høre den, og jeg bli fridd ut av løvens gap.

Her på berget lærer vi hulheten i kobbersmedens krigskunst. Den står direkte i forbindelse med løvens gap. Aleksander forkynte visstnok «det fullbragte verk», men han forkynte det slik, at ingen måtte bli disippel og følge efter Jesus. Kobbersmeden hadde latt sig lure av Satan i en engels skikkelse. Han var gått i løvens gap. Satan hadde skjult Guds vei for ham, og Gud tillot det, fordi der var svik i hans ånd. Nu vilde Paulus ikke at dette halve evangelium skulde bli stående, derfor optok han kampen forat alle skulde få høre, og forkynnelsen bli fullbragt ved ham.

Bak dette fullbragte verk, som man bærer foran sig som en fane, søker man å drepe disippelskapet. Her kan man da i ly av dette drive havesyke, storaktighet, herskesyke, krangle med folk, skrive bøker for å sværte ned Herrens disipler, lage partier, skattlegge folk i tiende, drive avisskriverier, hat og all annen ondskap. Verket er fullbragt, og så kan man leve i kjødet, når det passer sig. Dette er den eldgamle falske frihet. Man er ikke lovbundet for Kristus. Det er i deres øine trældom.

Om nu verket er fullbragt i Kristus, så er det jo ikke fullbragt i oss. Dette er korsets vei, troens vei, lidelsens vei, fullendelsens vei, veksten op til ham som er hodet for menigheten.

Vi rettferdiggjøres uten gjerninger ved tro som Abraham, men som rettferdiggjorte sier Jakob:

«Vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er død.» Jakob 2, 20.

Det er altså dårlige mennesker som vil forhindre mennesker for hvem Kristus er død, å bli hans disipler. Uhyre slette mennesker er det. Og når de dertil går til krig mot høiskole-elevene, da behøver man ikke engang å være profet for å forstå at de ikke skal få fremgang ydermere.

Det er kobbersmed-ånden som drev Korah, Datan og Abiram til å reise sig mot Moses. Men hvad sa Herren: Gå bort fra deres boliger. Vik bort fra disse ugudelige menns telter, og rør ikke ved noe av det som hører dem til. De som er utenfor, skal Gud dømme. De har aldri vært Jesu Kristi disipler og aldri vært elever av Sions bergs høiskole.

Her på berget ligger «Snublestenen.» Es. 8, 13—18. Og mange av dem skal falle og skamslå sig, og de skal snares og fanges.

Det er høiskole-elevenes job å sørge for at ingen blir elev ved skolen uten å ha passert snublestenen. Her gjør pastorer, prælater og geistlige av alle slags de mest løierlige figurer og krumspring. Det er almindelig skikk her på berget å møte op ved snublestenen når nye elever skal optas. Her blir man tømt og uttømt for all surdeig, og alt det man innbilder sig å forstå. Av skrekk for denne sten drar de fleste geistlige sig tilbake hver til sin kirke og synagoge. Dette er også grunnen til at der ved høiskolen ikke finnes en eneste pastor eller prost. Her lærer vi folkeskikk og Guds skikk, her lærer vi å være brødre blandt brødre. Storfolk har ikke adgang til høiskolen på Sion. De må alle skamslå sig på snublestenen, og har de det gjort, da er de velkommen. Felles skjebne er en trøst. Det er skjedd av Herren og er underlig for våre øine.

Her ved bergets høiskole har vi alle fått utlevert patenter på Es. 54, 17:

Intet våpen som blir smidd mot dig, skal ha fremgang, og hver tunge som går irette med dig, skal du få domfelt. Dette er Herrens tjeneres arv og den rett de får av mig, sier Herren. Det blir små utsikter for hver den som smir kjødelige våpen. Gud fri mig fra nogensinne å komme i deres smie.

Så leser vi her på berget om en Diotrefes, som gjerne vil være førstemann. Selv Herrens disippel Johannes blev ikke mottatt. Her på skolen lærer vi at Jesus Kristus er førstemann blandt mange brødre. Diotrefes var riktig et «pastoremne» med skrekk for snublestenen. Han trodde sig sikker på å ha monopol på alt som heter ledelse. Alt og alle skulde underlegges hans mektige hånd, hvis ikke var Diotrefes vred. Men høiskole-elevene lar sig ikke binde av kobbersmeden Aleksander eller av førstemannen Diotrefes. De holder sig til dette ord: Bind vidnesbyrdet inn, forsegl ordet i mine disipler. Es. 8, 16. Om ingen annen forstår dem, så forstår Gud dem, og de forstår selv hvad de eier.

Vi har fått utlevert papirer på å gjøre alle folkeslag til disipler, uansett hvilken sekt de har latt sig fange av, for folkene hører Herren til. Vi har fått befaling om å lære dem å holde alt det Jesus har befalt. Matt. 28, 19. Og det gjør vi med stor glede.

Flere unge høiskole-elever er allerede ute på arbeidsfeltet, og de lager disipler av opriktige mennesker innen alle partier. Og at de har lykken med sig, sørger deres store Mester og lærer for.

Folkeslagene skal i de siste dager strømme op til Herrens hus, som er grunnfestet på toppen av fjellene. Og hedningefolkene skal si: Kom, la oss gå op til Herrens berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier!

For fra Sion skal lov utgå og Herrens Ord fra Jerusalem.

Lærums og Barratts bok har allerede oplatt øinene på mange opriktige sjeler. Denne bok vil tvert imot deres eget ønske drive mange til Sions berg i disse dager, og høiskole-elevene har fått mange gode tekster, som vil trekke elever til høiskolen. Allerede har pinsevenner takket for en nærmere utleggelse av boken, og mange flere vil følge efter.

Alle ting tjener den tilgode som frykter og elsker Gud.

All beundring for førstemannen Diotrefes og for forretningsmannen Aleksander er i sterkt avtagende blandt sultne og forkomne søkende sjeler.

La det nu bli sterk tilstrømning til skolen på toppen av berget.

Nye elever optas ved høiskolen hver dag. Man møter utenfor leiren med et opriktig hjerte og et hørende øre og melder sig til ham som taler fra himlen. Hebr. 12, 22—25 og 13, 13.