Vell opp du brønn!

Vell op du brønn!

Da sang Israel denne sang: Vell op du brønn! Hils den med sang! Du brønn som høvdinger har gravd, som folkets ypperste har boret med herskerstav, med sine kongespir! 4. Mos. 21, 17—18.

I en ørken hvor det ikke er vann, kan ingen bo, men der hvor det er en brønn, kan et folk holdes i live. En brønn i et tørt land er derfor meget verdifull.

I Israels dager var det hård kamp om vannkildene, og erobring av en brønn blev betraktet som en stor og gledelig seier. Denne brønn vi her leser om, var de særdeles stolt av, da den hadde kostet ekstra kamp. Israels høvdinger og folkets ypperste hadde selv boret den med herskerstav og sine kongespir. Når de nu kom gjennem ørkenen og fikk øie på denne brønn, så forstod de også å sette pris på sitt store bytte. Det var noe verdifullt for dem, en hellig eiendom, som de møtte med ærefrykt og hilste med sang, for det var Gud som hadde gitt dem seiren.

Også idag skal det kamp til for å få gravd en brønn. Satan står nemlig på vakt med sin hær for å forhindre at dette levende vann og de skjulte rikdommer i Kristus skal bli gravd frem og komme menneskene tilgode. I Kristus er nemlig alle visdommens og kunnskapens skatte skjult tilstede, og det skal stor gudsfrykt og utholdende troens kamp til for å få det frem.

Disse herlige skatter vil alltid være skjult for det naturlige menneske, som interesserer sig for de naturlige ting. Derfor må alt ofres og Kristus bli vårt alt. Når vi blir fylt med kjærlighet til Kristus, vil denne drive oss til å søke hans fylde, tross Satans veldige motstand. Vi må iføre oss den fulle rustning, og så trenge oss med makt inn i himlenes rike og rive det til oss.

Kun de ypperste av folket med det beste sinnelag og hvis kjærlighet driver dem til det, makter å gjennemføre denne kamp, så de får tak i disse herlige klenodier som er gjemt på lønnlige steder. Med herskerstav og kongespir må man gå frem. Vi er nemlig kalt til å leve og herske ved den ene Jesus Kristus. Rom. 5, 17.

Men hvem er det vel som utholder denne kamp, og som vil sette livet til for sine venner? De som vil hente frem noen av disse velsignede skatter som er skjult tilstede i Kristus Jesus, må nemlig bøte med sitt eget liv. Det er en evig lov av Jesus selv. Joh. 12, 24—25.

Men hvem er det vel som vil dø, miste sitt eget liv? Det er nok bare dessverre noen yderst få av de mange troende. Derfor ser man også det sørgelige resultat alle vegne at man bare får tak i begynnelsesgrunnene i Guds ord, nemlig syndernes forlatelse, læren om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom. Hebr. 6, 1—2.

Dette er som regel hele forkynnelsen i partiene idag, og det kaller man for det fulle evangelium. Skjønt predikanter er betalt av folket, så trenger de ikke frem til noe mer, og dessverre vil folket også ha det slik. Intet under at man alle vegne treffer åndelige spebarn, som efter tiden burde være lærere, men som enda ikke tåler fast føde.

Overalt roser man sig av å forkynne det gode budskap og det fulle evangelium, men i Ordspr. 15, 30 står det at godt budskap gir marg i benene, og det ser man svært lite til. Dette er en evig lov og slår aldri feil. Der hvor det gode budskap forkynnes, vokser den enkelte legemets vekst i visdom og forstand, og de får en åndelig ryggrad slik at de blir stående i hver eneste fristelse. Men når hele forsamlinger efter årelang hørelse av forkynnelsen, fremdeles er svaiende som siv i prøvelsens stund, og langtfra mandige og sterke, så skjønner vi også hvad slags evangelium der blir forkynt. Fullt evangelium bringer full seier i den enkeltes liv, og godt budskap virker gode frukter. Troen kommer av forkynnelsen, men når den ikke når lenger enn til begynnelsesgrunnene, så er det heller ikke godt for tilhørerne å komme lenger.

Der hvor det er lite av åpenbarelser, blir også folket tøilesløst. Ordspr. 29, 18, og når krybben er tom, så bites hestene. Her er grunnen til all denne elendige splid og ufred blandt de troende idag. Man gjør selvfølgelig alt for å holde det sammen med sang- og musikk-kor, samt pene talemåter, men det går jo ikke i lengden. Når Israels barn manglet vann, så knurret de mot Moses. Kun en brønn av åndelige åpenbarelser kan holde folket sammen og gi liv og vekst.

Lovet være Gud for at det også finnes troens kjemper idag, som setter livet til for brødrene og er istand til å forkynne det gode budskap som gir marg i benene. Hån og forakt møter de allevegne, da Satan mobiliserer alle krefter for å stå dem imot; og dessverre så stiller de religiøse sig med villighet i hans rekker.

Men hvad kan hindre en troens mann, som er full av kjærlighet til Kristus og sine medmennesker. Det vilde være lettere å gå med bare nevene imot en løve enn å overvinne en slik mann. Sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er dens nidkjærhet; dens glød er som ildens glød, en Herrens lue. Høis. 8, 6.

De som tenker å stride mot en slik har allerede tapt. De graver frem de kosteligste skjulte skatte til velsignelse for mange, tross kamp og lidelse, så dog i triumf og seiersglede. De har nemlig ikke noen større glede enn den at de også får se sine medsøsken vandre i den samme velsignede sannhet som de selv har fått del i.

Stolte er vi av disse herlige sannheter.

Ja, kostelige er de i våre øine. En hellig arv og eiendom er det for oss. En velsignet vannrik brønn midt i tørkens tider har vi fått tak i. Et vell av åpenbarelser i Guds kunnskap, fryder oss ved stevner og møter. Måtte vi forstå å verdsette det vi hører, og bevare det som hellige ting i våre hjerter. Måtte vi kun overgi det til gudfryktige og trofaste mennesker, og ikke kaste perler for svin. Måtte vi tale om det med varsomhet og ærefrykt, slik at vi tolker åndelige ting med åndelige ord.

Ja store ting har Herren gjort imot oss, og vi har all grunn til å være glade. Midt i denne tørkens tid kan vi med frimodighet og håp komme sammen og si som Israel: Vell op du brønn, hils den med sang, du brønn som høvdinger har gravd, som folkets ypperste har boret med herskerstav, med sine kongespir.