Hvor er de døde som dør i Herren?

Hvor er de døde som dør i Herren?

For mig er livet Kristus og døden en vinning. Likesålitt som Kristus kan dø, kan vi som har hans liv, dø. For det er det evige liv å kjenne Gud og den han utsendte, Jesus Kristus.

Paulus sier: Jeg står rådvill mellem de to ting, idet jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus; for dette er meget, meget bedre; men å bli i kjødet er nødvendigere for eders skyld. Fil. 1, 23.

Det er altså meget, meget bedre å fare herfra og være med Kristus. Det er bedre fordi vi da blir fri fra dette dødens legeme, hvori synden bor. Rom. 7, 24, og ånden blir fri, løst og glad. Når vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren; men når vi vandrer bort fra legemet, da er vi hjemme hos Herren. 2. Kor. 5, 6—8.

Sålenge vi er tilhuse i legemet, er vi plaget av synden både i oss selv og gjennem andre. Hvis vi er gudfryktige, vil vi kjenne Kristi lidelsessamfund, mens vi er tilhuse i legemet. I dette samfund hengis vi i Kristi død mer og mer forat hans liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Dette er oss en kostelig vinning, vekst og utvikling. Men det er dog en lidelse som ophører den dag vi vandrer herfra. Her på jorden splittes sjel og ånd hos den gudfryktige; idet vår menneskeånd skal levendegjøres av den 2. Adam, og sjelen skal uttømmes i Kristi død, som hos Mesteren selv. Es. 53, 12. Jak. 4. 5. 1. Kor. 15, 45.

Når mennesket hensover i Kristi legeme (eller som man sier, dør), da er verket fullbragt i den samme sjel; og han farer hjem til Herren, eller rettere sagt, han er da hjemme hos Herren. Han er hos de fullendte rettferdige ånder på Sions berg, som skrevet står: Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til høitids-skaren og menigheten av de førstefødte, som er opskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, og til mellemmann for en ny pakt o.s.v.

Legg merke til: I er kommet. Vi er allerede kommet dit, mens vi går her på jorden. For vår ånd er opreist med Kristus. Hvor meget mer er vi da ikke hjemme hos Herren når vi vandrer bort fra legemet.

Marta sier om Lasarus: Jeg vet at han skal opstå i opstandelsen på den ytterste dag. Hun trodde virkelig at han skulde bli liggende i jordens skjød alle disse mange hundreder av år. Men hvad svarer Jesus? Jeg er opstandelsen og livet; den som tror på mig, om han enn dør, skal han dog leve, og hver den som lever og tror på mig, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?

Røveren gikk samme dag han døde med Jesus inn i paradiset, fordi han trodde. Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. Abraham, Isak og Jakob lever, og Gud er deres Gud.

Så kan vi da med Paulus glede oss og si: Det er såre meget bedre å fare herfra og være hjemme hos Herren. Men våre legemer blir vi først iført i den første opstandelse. Det blir herlighets legemer.

Så er det en ting vi må merke oss som bidrar kraftig til vår herlighet med Kristus.

Det heter at vi skal vokse: sannheten tro i kjærlighet, op til ham som er hovedet, Kristus, av hvem hele legemet sammenføies og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir.

Denne sammenføining varer ved og blir en herlighet i all evighet. Han knytter oss sammen; og hvad Gud sammenføier, skal ikke mennesket adskille. I dette tilfelle kan ikke mennesket få adskilt; for det er i opstandelsen vi er sammenføiet. Tenk knyttet sammen i all evighet med de man her har elsket. Likeså knyttet sammen med Kristus og alle de hellige ned igjennem tidene. Hvilken herlighet, hvilket legeme, hvilken menighet!

Så slipper vi da å leve i trældom all vår livstid på grunn av frykt for døden. For Kristus har gjort ham til intet som hadde dødens velde, det er djevelen. Hebr. 2, 14—15. Og han har opreist oss og satt oss med sig selv i himmelen.

Herlige opstandelses håp, hvori døden er en vinning. Som mellemmann og yppersteprest for en ny pakt, for de kommende goder, gikk Jesus gjennem et større og fullkomnere telt som ikke er gjort med hender, det er: som ikke er av denne skapning. Og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, én gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning. Hebr. 9, 11—12.

Herav fremgår tydelig at de som følger vår himmelske yppersteprest efter inn i helligdommen, får Guds natur, idet de mister sitt liv i denne verden. Et naturskifte er mer enn syndsforlatelse, hvor naturen blir den samme. Røveren kom inn i paradiset før Kristus for op til himlen; for Jesus sier på korset: idag skal du være med mig inn i paradiset. Hertil har vi adgang ved syndernes forlatelse. Adgangen til paradiset er igjen åpnet. Men apostelen sier ikke at han er kommet til paradiset; han er kommet til Sions berg, den levende Guds stad, det nye Jerusalem o.s.v.

Her fordeler vi oss selv til jordisk eller til himmelsk herlighet. Paradiset er jordisk herlighet; det himmelske Jerusalem er himmelsk herlighet. Den jordiske herlighet er forlikelsen ved Jesu Kristi død, da vi var fiender. Den himmelske herlighet er frelsen ved Jesu Kristi liv, efterat vi er blitt forlikt. Rom. 5, 10.

Jesus har kasteskovlen i sin hånd. Jo mer vi løper på rennebanen, desto lenger kommer vi frem. Følger vi trofast lovene i hjerte og sinn, da opnår vi stor himmelsk herlighet. Veien er ny og levende, den går gjennem forhenget som er hans kjød.

Gud er rettferdig. Han gir den trofaste og lovlydige større herlighet enn den slappe og likegyldige og jordisk sinnede. Det skal vi få erfare i de dødes opstandelse, da en har solens glans, en annen månens glans og en stjerne overgår den annen i klarhet. Likesom der er himmelske legemer og jordiske legemer. Men én herlighet har de himmelske legemer, en annen de jordiske. 1. Kor. 15, 40 og 41. Alt dette er skrevet oss til lærdom.

Vi merker allerede nu, mens vi er i legemet, forskjellen på åndelighet hos de forskjellige mennesker. Denne forskjell blir ved i all evighet. For Gud er rettferdig. Han gir den mer gudfryktige mer herlighet enn den mindre gudfryktige.