Visdommens Ånd

Visdommens ånd.

Efeserne hadde — efterat de var komne til troen — fått til innsegl den Helligånd som var dem lovet, og de hadde slik tro på den Herre Jesus og slik kjærlighet til alle de hellige, at der gikk rykter derom. Efterat de hadde fått alt dette, og således var kommet i et velsignet forhold til Gud og mennesker, da holdt Paulus ikke op med å takke for dem, og da begynte han å be for dem at de måtte få visdommens ånd. Ef. 1, 13—17. Den hadde de altså ikke; men den kunde de få, og det var meget om å gjøre å få den.

Jakob sier: «Men dersom nogen av dere mangler visdom, da bede han derom til Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gives ham. Men han be i tro, uten å tvile...» 1, 5 og 6.

Nu er det spesielt å merke sig at visdommen er en ånd. Det er altså ikke det samme som kunnskap. Visdommen frembringer og eier kunnskapen; men kunnskapen er i sig selv en død ting, den er — kan vi si — bare bokstaver. Vi kan eie all kunnskap og dog være intet; for vi kan eie all kunnskap uten å elske, uten å leve efter den, og da er vi intet, absolutt intet. 1. Kor. 13, 1—3.

Men visdommens ånd både gir oss kunnskapen og opgløder og styrker oss til å leve efter den. Vi kan ikke eie visdom og allikevel være intet; for vi kan ikke eie visdom uten å elske. Visdommen driver oss til å elske. Det er idel dårskap ikke å elske!!! Den som ikke elsker både Gud og mennesker og alle Guds bud, han er en dåre, han eier ikke Guds visdom.

Å si om en mann som har megen kunnskap at han er så og så vis, det røber en slem misforståelse. Dersom han lever efter Guds kunnskap, da er han vis. Salomo fikk megen visdom, og derved fikk han igjen en mangfoldigheters mangfoldighet av dyrebar kunnskap; men seden står i sannhet i fare inntil høsten.

Det er skrekkinngydende å lese om hvorledes det gikk med denne før så vise mann, han som var så elskelig! Det synes aldeles ufattelig! Det er nesten utrolig!! Men det står der sort på hvitt: «Hans hustruer bøiet hans hjerte.» Hvor var da hans visdom??? «Og det skjedde den tid Salomo blev gammel at hans hustruer bøiet hans hjerte efter andre guder...» «Og Salomo vandret efter Astarte, sidoniernes gud, og efter Milkom, ammoniternes vederstyggelighet.» «Men kong Salomo elsket mange fremmede kvinner foruten Faraos datter, moabitiske, ammonitiske, edomitiske, sidoniske, hetitiske, av de hedningefolk om hvilke Herren hadde sagt til Israels barn: I skulde ikke gå inn til dem, og de skulde ikke gå inn til eder, sannelig de ville bøie eders hjerte efter sine guder. Ved dem hang nu Salomo så han elsket dem.» 1. Kong. 11, 1—10.

Man kan altså få visdom, og så miste den igjen! M.a.o.: Det er det samme hvad vi har fått av Gud, det hjelper ikke noget av det uten at vi viser troskap; men da hjelper visdommens ånd mer enn alt annet. —

Visdommens ånd kan vi be om, og motta ved tro, som alt annet, som f. eks. tungemålsgaven og tydningen. Når vi vet at vi ber om noget efter Guds vilje, da vet vi at han hører oss, og da kan vi ha den frimodige tillit til ham at vi har det vi har bedt om. 1. Joh. 5, 14 og 15. Her gjelder det å stride troens gode strid og gripe visdommens ånd ved tro. Vi er jo guddommelig sikker på at dette er Guds vilje; for det kan umulig være Guds vilje at vi skal være dårer eller gjøre dårskap!

Når vi nu skal be om denne ånd, da er det godt å vite endel om hvad den innebærer, hvad den er verd.

Visdommen er først og fremst ren. Jak. 3, 17. Når den får lede oss i alt, blir altsammen rent, tanker, ord og handlinger. Det er dårskap å befatte sig med nogetsomhelst som er urent. Å tenke en eneste uren tanke, det er dårskap, det taper vi på både i tid og evighet. Visdommen er fredsommelig. Det er dårskap å være trettekjær; det får man selv vondt av, og det gjør man andre vondt med, man taper på det. Visdommen er barmhjertig. Det er idel galskap å være ubarmhjertig; for den som ikke er barmhjertig, han skal heller ikke selv finne barmhjertighet. Og det vilde jo være usigelig dumt.

Vidunderlige visdom! Den er til og med uten tvil. Man skulde ikke tenke at visdommen hadde noget med troen å gjøre. Men når vi tenker oss om, så forstår vi jo greit at det er dårskap ikke å tro på Gud, ikke å tro på ham som er sanndru, ja på den eneste som er sanndru. Rom. 3, 4. Løgnere bør vi ikke tro på; men den sanne bør vi ikke undlate å tro på.

Og således kan vi vedbli å si om enhver dyd. Eller — hvilken dyd er det visdomsfullt ikke å utøve??? Visdommen er i sannhet summen av alle dyder. Er det visdomsfullt å bryte nogetsomhelst av Guds bud? Å være lunken? Å være selvklok, furten, vred, feig, doven, bekymret, forfengelig, egenkjærlig, ufordragsom, fordringsfull, pengekjær, å unddra sig, å være gjenstridig, å være beskjeden når det gjelder å trenge sig inn i Guds rike, å strekke sig ut over sitt mål, å undlate å gjøre hvad man kan o.s.v.??? Nei, det er dårskap altsammen!

Just som det står ordrett i Pr. 7, 9: «Vær ikke hastig i din ånd til å vredes; for vrede hviler i dårers barm.» «Manns vrede virker ikke det som rett er for Gud;» Jak. 1, 20, derfor er det dårskap å bli vred. Hvor finnes knurr og klage? Nesten i hvert eneste hjerte. Det finnes i dårers barm! Man klager snart over det ene, snart over det annet. Hvor finnes hovmot og overmot? I dårers barm. Og således kan vi vedbli å spørre og svare, fra ende til annen.

Visdommens ånd er den ånd — ånd over alle ånder — som gir oss kunnskap om alt som er godt og nyttig, og som alltid minner oss om dette, og som driver oss til å følge dens elskelige råd — til eget og andres gagn. Denne over alt annet ophøiede ånd hjelper oss til i alle deler, i alle tilfeller, å få det aller beste og det aller meste ut av alle ting, forhold og personer, både i medgang og motgang.

Visdommens ånd griper inn i alt; den gjennemtrenger alt! På dagens lys følger natt; men mot visdommen makter ondskapen intet! Dens lys efterfølges ikke av natt!

Må enhver trenge inn på Gud i bønn, og tilkjempe sig denne ubeskrivelig herlige ånd — ved tro — så han bevisst eier den i sitt indre. Men først må der gjøres en grundig storrengjøring i hjerte og liv, før denne majestetiske og ophøiede ånd drar inn.

I det øieblikk du har mottatt den ved tro, da eier du den, og den skal være med dig på alle dine veier.

Ved jevnlig å lyde visdommens ånd, blir visdommen personifisert i dig. —