Guddommelig helbredelse

Guddommelig helbredelse.

Troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham op. Jak. 5, 15.

Her står det med rene ord at troens bønn skal hjelpe den syke. Her er all vantro og tvil utelukket. Somoftest tror vi på sykdommen, at den skal tjene til vår frelse og helliggjørelse. Men her må vi tenke nøiere. Formedelst synden kom sykdom og død inn i verden. Sykdom og død er altså ikke av guddommelig oprinnelse, men det har sine røtter i synden. Nu er Jesus kommet for å avskaffe synden ved sitt offer, og blir synden avskaffet, da blir også dens følger avskaffet. Istedetfor død har Jesus Kristus tilveiebragt liv og fred — et evig liv. Legemet er den Hellig Ånds tempel, og er legemet sykt, da blir man lammet også til Åndens tjeneste.

Jakob skjelner mellem lidelse og sykdom. Lider nogen iblandt eder ondt, han bede. Denne lidelse er vrange forhold i livet, noget som man må kjempe sig igjennem og beseire. Disse lidelser tjener til vår helliggjørelse. Anderledes er det derimot med sykdom. Når sykdommens årsak ligger klart oppe i dagen, og vi finner at vi selv har skyld deri, og vi da dømmer oss selv, så har sykdommen mistet sin makt over oss.

Se 1. Kor. 11, 30 og 31. Derfor er det mange skrøpelige og syke iblandt eder, og mange sovner inn. Dersom vi dømte oss selv, blev vi ikke dømt. Men når vi dømmes, da refses vi av Herren, forat vi ikke skal dømmes sammen med verden.

Gud refser med sykdom på alle helliggjørelsens stadier. Derfor, når du ennu ikke har fått nogen refselse i denne form, da tro ikke om dig selv at du er mer gudfryktig enn han som er syk. Om en måned eller et år er det måskje din tur. Du vil ennu ikke kunne tåle nogen sykdom. Derfor hviler Guds nåde over dig. Men når tiden er inne, vil ditt hovmod, din ergjerrighet, frådseri, havesyke eller hvad det nu er altsammen, tydelig gi sig tilkjenne i din sykdom. Og om ingen annen forstår det, så vil du selv skjønne det. Når vi da dømmer oss selv, mister sykdommen sin rot, og kan ikke bli stående. Den har da også gjort sin nytte.

Vi dømmes ved sykdom og refses av Herren fordi vi ikke gjør forskjell på Herrens legeme. Ordet «forskjell» skiller jo mellem to ting. Nu skilles der mellem Herrens legeme og vårt legeme. Herren holdt sitt legeme i tukt og age, derfor skal vi nu også holde vårt legeme i trældom slik som han gjorde det. Hvis vi går over streken i bruken av mat og drikke, da innstiller vi ikke vårt legeme til likhet med Herrens legeme. Av den grunn kan sykdom komme, og vi må dømme oss selv.

Utallige ting kan frembringe sykdom. F. eks. havesyke. Man påtar sig mere arbeide enn kroppen tåler, og så blir man syk. Her er en masse slags sykdom og en mengde dom. Dersom vi dømte oss selv. Derfor er det godt å ha Guds lys og kunnskap. En kvinne f. eks. snører sig kraftig for å se nett og fin ut, og så får hun underlivssmerter og sykdom. Den direkte årsak er jo forfengelighet. Og dette kan man holde på med lenge efterat man er kommet til troen. Årsaken er mangel på lys og nedarvet forfengelighet. Slik kunde der nevnes utallige eksempler. Men la oss nu være snare til å dømme oss selv, desto før blir vi helbredet.

Det er jo en lett sak for Gud å helbrede oss. Verre er det derimot å få oss til å erkjenne vår synd. Det behøver slett ikke å være åpenbare kjødets gjerninger, det kan også være det indre skjulte menneskes synder som står imot det skjulte liv med Kristus i Gud.

Er nogen iblandt eder syk, han kalle til sig menighetens eldste, og de skal bede over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Jak. 5, 14.

Hvorfor nettop kalle til sig menighetens eldste? Enhver kan jo bede. Jo, det er sant nok, men Herren gjør alltid et dobbelt, ja tredobbelt arbeide. Han forbinder derved menigheten til de eldste. De som er sannhetens støtter og grunnvold, får bedre tak i menigheten. Dernæst vil menighetens eldste, de som prediker ordet, lettere kunne forklare hemmeligheten med helbredelse enn en hvilkensomhelst annen. Tilliten til de eldste og dermed til Kristus vil økes, når da Kristus helbreder dem ved de eldstes håndspåleggelse og bønn.

Og Jesus kalte de tolv sammen og gav dem makt og myndighet over alle de onde ånder og til å helbrede sykdommer. Luk. 9, 1.

Når Jesus nu hadde kalt de tolv sammen, så kan vi være forvisset om at han gav dem undervisning om, hvorledes de skulde helbrede. Med uvidenhet kommer vi ikke av flekken hverken her på jorden eller i himlenes rike.

Derfor må vi bede og atter bede. Ved bønn får vi lys og ved bønn får vi tilgivelse for synd og ved bønn får vi helbredelse. Men uten bønn får vi intet. I har ikke, fordi I ikke beder. Bed og I skal få, let og I skal finne.

Når helbredelsen kommer langsomt, da er det fordi erkjennelsen kommer langsomt. Slik er det jo med enhver tukt. Men Herren er ikke sen med sine løfter; men somoftest er vi sene, når det gjelder opfyllelse av betingelserne.