«Derfor skal ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet.» Salme 1, 5. «Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal der da bli av den ugudelige og synderen?» 1. Pet. 4, 18. «Dersom I vet at han er rettferdig, så skjønner I at hver den som gjør rettferdighet er født av ham.» 1. Joh. 2, 29. «Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud.» 1. Joh. 3, 10. Der er altså noget som heter «de rettferdiges menighet,» og som består av mennesker som er rettferdige, som lever rettferdig, hvor syndere — om de skulde forsøke sig der — ikke vilde kunne bli stående. Dette stemmer ikke med den almindelige misforståelse at menigheten består av benådede syndere. Å være synder, er jo det stikk motsatte av å være rettferdig. Så ille er det ofte i religiøse forsamlinger, at man endog roser sig av å være syndere. Man henviser da gjerne til beretningen om fariseeren og tolderen, og misforstår og misbruker denne aldeles. Dette ord passer på oss når vi kommer til Gud for å omvende oss, men ikke på livet i Kristus. Det er ikke slik at vi før var «dømte syndere,» og nu er «benådede syndere,» at vi før var «ufrelste syndere» og nu er «frelste syndere» — i den betydning at vi fremdeles er syndere. Nei — før var vi syndere; men nu er vi gjenfødt av Den rettferdige og er derfor naturnødvendig rettferdige likesom han selv er rettferdig. Kun er vi «benådede syndere» i den betydning at vi som før var syndere blev benådet fra evig død og har fått evig liv. Men vi har også fått sådan kraftig nåde at vi nu ved tro lever rettferdig i denne urettferdige verden: og derfor er ett av våre hedersnavne ikke «de benådedes menighet,» men som Skriften uttrykker det allerede fra gammel tid: «de rettferdiges menighet.» Lykkelig hver den som får del i sådan nåde.Elias Aslaksen.