Det levende håp

Det levende håp.

I håpet (eller troen) har vi en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, en evigvarende og evigvirkende arv, og denne arvs herlighet er mangfoldig og ubeskrivelig stor.

Angående gull og gods, så skal vi ha rikelig av dette i all evighet, med rette, med god samvittighet, og til fullkommen anvendelse. Vi skal i all evighet forlyste oss med å virke i og med dette til alles tilfredshet, i renhet og godhet.

Tenker vi på ære og makt, da skal Gud selv gi oss sann og evigvarende ære som ingen skal kunne frata oss eller endog forsøke derpå. Gud skal også selv tildele oss makt — eftersom vi har vært tro til — og sette oss på troner sammen med Kristus som konger og prester i all evighet; ikke i maktbrynde og herskesyke eller hevntørst (det er for evig slutt med all synd), men i renhet og godhet, i rettferdighet og visdom skal der styres til alles beste og alles tilfredsstillelse.

Og om vi tenker på å få alt efter vårt eget ønske, efter egen smak, efter vår egenvilje — da er det just sådan vi skal få det og ha det i all evighet; for vi får jo del i guddommelig natur, og av vår gamle natur blir der intet til rest når vi er iført vårt guddommelige herlighetslegeme og der er skapt en ny himmel og en ny jord. Vår lyst og smak og vilje faller da sammen med Guds vilje. At hans vilje skjer, blir da det samme som at vår egen vilje skal skje. Da skal vi altså på en ren og god og guddommelig måte nyte livet i fulle drag.

I Hebr. 10, 34 heter det at de fant sig med glede i at deres gods blev røvet, da de visste at de selv hadde en bedre og blivende eiendom. Dette er enkelt og enfoldig, rettfrem og liketil — som et enkelt regnestykke efter Ole Johannesens regnebok. Alt er forholdsvis. Det de mistet var — i forhold til det de hadde igjen: en evigvarende, utallig stor og bedre eiendom — som intet å regne. Ja, i den grad uanseelig og ringe — forholdsvis — var det som blev røvet, at de fant sig i det med glede. Som en mangemilliardær har all god grunn til å smile av tapet av en 2-øre, således måtte de smile av dette røveri.

Når håpet er levende og tilstedeværende i det pågjeldende øieblikk, da er det således med oss som det den gang var med Hebreerne. Men har man det kun teoretisk og kunnskapsmessig eller leilighetsvis (når man er på møtet f. eks.), da blir det nok noget ganske annet enn glede som gjør sig gjeldende i slike situasjoner! — —

Også Jesus selv hadde det på samme måte. Dette ser vi tydelig av Hebr. 12, 2. Han led tålmodig korset, uten å akte vanæren, p. gr. a. den glede som ventet ham, altså p.gr.a. det levende håp. Det var det levende håp som gav Hebreerne slik seier, og det var også det levende håp som gjorde utslaget til at Jesus selv kom seirende igjennem det hele! — — —

Vi har håp om et himmelsk herlighetslegeme, så der blir ingen tretthet i tjenesten. Har vi små eller i alle fall sterkt begrensede legemskrefter her, så blir vi «mangemilliardærer» på krefter der! Kommer vi dette i hu, da må vi smile når vi av tretthet går til hvile eller må la en gjerning ugjort her.

Er vi ensom og forlatt og savner nogen å ha fortrolig samfund eller samtale med her, så gir tanken på vårt høie og herlige kall — i form av Jesu Kristi brud — oss en herlig kraft og glede som til overflod opveier savnet! Tenk — hans brud: Jesu Kristi, Guds sønns, aller mest fortrolige gjennem evigheten lang! Der skal bli fortrolighet og samtaler som forslår!!!

Hvad gjør det vel om nogen tar vårt gods her, når vi er så rike der! Hvad gjør det vel om nogen frarøver oss noget ære her, når vi er så rike på ære der? Hvad gjør det vel om vi ikke kommer riktig til makt her, når vi i evighet skal eie slik makt der? Hvad gjør det vel om vi ikke får det som vi ønsker, efter vår vilje, her i verden, når intet skal stå hindrende iveien der? Hvad gjør det vel om vi p.gr.a. et skrøpelig legeme er avskåret fra så meget her, når vi i all evighet skal ha et utrettelig herlighetslegeme der? Hvad gjør det vel om vi var ensom og forlatt i all vår livstid her, når vi skal være Jesu brud — hans mest fortrolige — i evighet der?

Vi er i håpet langt mer enn mangemilliardærer på alt hvad vi kan savne og på alt hvad vi kan frarøves i denne verden. Dersom da håpet er levende tilstede fra stund til stund, så vil det ord gå i opfyllelse på oss: «forat I skal ha liv og overflod av liv.» Da vil Satans makt, som søker å innvirke på oss gjennem alt det som er av denne verden, bli knust under våre føtter, og vi vil kunne gå triumferende i Kristus Jesus gjennem alt det som andre bukker under for. Vårt hjerte og sinn vil da være høit hevet over all denne verdens kiv og strid angående penger, ære, makt, egenvilje og velvære. Da kan vi trede i Kristi fotspor med glede. Rom. 15, 13.