Eldste

Eldste.

De eldste får av Peter formaning til å vokte Guds hjord og ha tilsyn med den. Og han formaner de yngre til å underordne sig de eldre. 1. Pet. 5. kap.

Hvor ofte har vi ikke sett yngre har satt sig op mot de eldre til deres egen fordervelse. Til de yngre hører også eldre mennesker, som først i en senere alder har vendt om til Gud. Der stilles store krav til de eldste. De skal vokte Guds hjord, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte. Heller ikke som de der vil herske over sine menigheter, men således at de blir mønstre for hjorden.

For et så uegennyttig arbeide vil de når overhyrden åpenbares, få «ærens uvisnelige krans».

Når det da er eldste, som virkelig opfyller disse betingelser og som våker over sjelene som de der skal gjøre regnskap, da er det høist sjebnesvangert for de yngre å sette sig op mot slike eldste. Vi har gang på gang sett hvor galt det går.

Fårene og lammene må voktes. De kan ikke passe sig selv. Derfor har Gud også satt i menigheten hyrder for å passe på dem. Peter var fullt fortrolig med det.

Men nu har vi yngre som sier: Jeg bryr mig ikke om mennesker, jeg står for Guds åsyn. Og dog har de måttet motta hjelp fra mennesker gang på gang, og ved egen hjelp har de aldri kunnet klare sig. Det vidner de også selv om, når hjernen er avkjølet og Guds Ånd er over dem. Jo, Gud ansetter mennesker både til apostler, profeter, hyrder og lærere. Men det er mennesker som har øre til å høre med. Disse har også sinnelag til selv å ville gå veien, så ikke den ene setter sig op mot den annen. Men der er mennesker som gjerne vil være noget, og som dog er intet. Når de gjennem andre mennesker blir endel oplyst, da tror de sig straks å være lærere. Når slike herremenn — uten oss — nødvendigvis må rettes på for ikke å sette alt i ulage, da kommer man dessverre «deres innbilte høiærværdigheter» for nær. Og da kan man vente å få høre en av disse gamle fraser: «Jeg bryr mig ikke om mennesker».

Just under slike omstendigheter brister leret. Noget går istykker. Samfundet brister. Det er slike herrer som «begynner for sig selv». Men det skal bli åpenbart for alle at fremgang får de ikke. For Gud er en rettferdig Gud.

Man kan til en tid fryde sig i Johannes’ lys. Man kan også en tid fryde sig i det lys man får gjennem andre brødre. Men på den dag man vil være «herremann» i dette lys, da blir det bell mørke. Da trenger man mennesker (en engel, en av de tusende) til å lede sig ut av mørket. Atter har man behov for mennesker. Men det skal jo adskillig ydmyghet til for å kunne motta den hjelp man før har forkastet.

Stopp! Se! Hør! Men hør ikke efter Satan. Det er Guds Ånd som skal veilede oss til all sannhet.