Bli ikke trette

Bli ikke trette.

Det var en høist praktisk og nødvendig formaning Paulus her gav. Her er nettop brennpunktet.

Over dette tema finner vi en enestående klar og opsiktsvekkende «bibeltime» i Es. 40, 28—31:

Det er to vesentlige ting vi blir trette av. Den ene er Guds arbeide med oss. Vi blir trett av å erkjenne og bøie oss, trett av å rense og lutre oss, trett av å rette og forandre på vårt liv. Vi syns det får være nok. Vi betrakter hans utrettelige og verdifulle arbeide på oss som noget mas. Det er smertefullt å bøie sig og opgi sin egen vilje; og det er dette man blir trett av.

Det annet vesentlige man blir trett av, det er å gjøre godt mot andre, å arbeide med andre. Ti dette arbeide er møiefullt, da det forslår så lite. Det skal så meget til, og det går så smått. Og all denne møie blir man trett av. Eller med andre ord: Man blir trett av både å bli bearbeidet av andre og av selv å arbeide med andre.

Slik er mennesket, overensstemmende med vers 30.

Både ånd og kropp blir trette. «En manns mot kan holde ham oppe i hans sykdom; men et nedslått mot, hvem kan bære det?» Ordspr. Altså: Hvis bare ikke ånden blir trett, så går det selv med en syk kropp. Men når ånden blir trett, da går det ikke engang med sterk kropp.

Det viktigste er altså at ikke vår ånd eller vårt sinn blir trett. Men Gud styrker jo både ånd og kropp.

Påstanden, eller løftet, i vers 31 er noget av det drøieste jeg har lagt merke til. Tar vi det til hjertet, vil det ha uoverskuelige virkninger i vårt liv, både på vår egen og på andres frelse. —

Disse ord av Esaias faller sammen med Davids ord i Ps. 103, 5: «Han som metter din sjel med det gode, så du blir ung igjen likesom ørnen.» De lærde i denne verden forsøker forgjeves å utspekulere en foryngelsesprosess. Det er også ganske overflødig, da der allerede lenge har vært pålitelig opskrift på sådan i Es. 40, 31 og Ps. 103, 5.

La oss bie efter Herren, og la oss mette oss med Guds mangehånde godhet. —