Staden, bruden, lammets hustru

Staden, Bruden, Lammets hustru.

Og en av de syv engler som hadde de syv skåler fulle av de syv siste plager, kom til mig og sa: Kom, jeg vil vise dig bruden, Lammets hustru.

Og han førte mig i Ånden bort på et stort høit bjerg og viste mig den hellige stad Jerusalem, som steg ned av himmelen fra Gud. Åp. 21, 9 og 10.

Legg merke til at det var den engel som hadde de syv siste plager, der viste Johannes bruden. Det var engelen med den siste kalk for kjødet. Ti dommen innover på Guds hus, på oss, fullbyrdes først, før den går utover til dom over syndere. 1. Pet. 4, 1 og 17. Derfor måtte også Jesus bli menneske og lide døden efter kjødet for å kunne bli menneskenes dommer. Den samme prosess foregår nu med bruden, som er ett kjød med ham, forat hun også skal være med å dømme og regjere med ham i all evighet.

For å få øie på bruden må man føres av den engel som har de syv siste plager for kjødet, i ånden bort på et stort høit berg. Ti bruden har kjempet sig gjennem de åndsmakter som har makt i luften, op til Sions berg. Hun er bergkristen og har fast grunn under sine føtter. Staden kalles den levende Guds stad, fordi bruden er blitt gjort levende av den 2. Adam, som er blitt til en levendegjørende ånd. Hun er kommet til ham den levende sten og er selv blitt til en levende sten. Det var denne sten bygningsmennene forkastet i sin bygning. De har dermed også forkastet den stad som Gud er byggmester og forarbeider til — det nye Jerusalem. Han blev forkastet av mennesker. Det er altså ikke nok å være blott og bart et menneske med et kjød som strider mot Ånden. 1. Pet. 2, 4—9. Staden består av mennesker som lider døden efter kjødet og blir gjort levende efter ånden. Av mennesker som stedse hengives i døden, forat Jesu liv skal åpenbares i deres dødelige kjød. 2. kor. 4, 10—12. Vi ser herav at alt beror på det liv vi lever i våre kjøds dage. Ti det er nu, mens vi har kjød og blod, at vi kan utvise troskap. Nu kan Gud se hvilket sinnelag vi har, om vi virkelig elsker ham mer enn våre lyster, om vi virkelig vil holde hans bud.

Staden hadde Guds herlighet, og dens lys var som den kosteligste sten, som krystallklar jaspis. Også dette er ganske naturlig; ti lider vi med ham, da skal vi også herliggjøres med ham. Lyset fra de herliggjortes legemer var som krystallklar jaspis. I dette lys skal folkeslagene vandre. Åp. 21. 24. De tåler ikke og har aldri tålt i sine kjøds dage Guds herlighet og Lammets lys, derfor vil de i all evighet ikke tåle det. De har ikke tålt dommen i lyset, og de har aldri mistet sitt liv slik som Mesteren selv og hans brud. Derfor må folkeslagenes lys være skjermet ved den krystallklare jaspis. Men staden selv oplyses hverken av sol eller måne, men av Guds herlighet og Lammets lys. V. 23. Nu er det slik at de fleste mennesker, som jo utgjør folkeslagene, lar sig nøie med syndsforlatelsens nåde, som man pleier å si. Lenger rekker som regel ikke kristenlivet, og dog er dette bare begynnelsen. Lammets lys kaller de for dom og å dømme. Og det er jo ganske riktig; ti dette er dommen at lyset er kommet til verden. Når man nu unddrar sig Guds herlighet og Lammets lys i dette liv, så har man unddratt sig denne herlighet og dette lys også i evigheten. Dog, disse folkeslag påkaller Herrens navn, og de blir frelste til å vandre i stadens lys, i brudens lys. Her har vi atter helligdommen (tabernaklet) og forgården. Forgårdskristne og tempelkristne. Folkeslagene skal styres og ledes av det lys som utgår fra staden.

Gud viste Johannes i tegn, hvad der snart skulde skje. Og tegn må tydes. Og Herren, den Gud som utdeler sin ånd til profeterne, har sendt sin engel for å vise sine tjenere det som snart skal skje. Åp. 22, 6. Altså forstår vi herav, at det kun er hans tjenere som i ånden får tydning av de tegn som åpenbarer det som snart skal skje. Alt går naturlig for sig.

Staden ligger i en firkant, og dens lengde er så stor som bredden. Og han målte staden med røret: tolv tusinde stadier; lengden og bredden og høiden på den er like. 21, 16.

Staden er altså kubisk. Lengden, bredden og høiden er like. Enhver som vandrer på den nye og levende vei gjennem forhenget, som er kjødet, blir innholdsrike mennesker. De blir kubiske kristne ved troslydighet og ved daglig å ta korset op og fornekte sig selv. De derimot som ikke tar korset op og ikke fornekter sig selv, men synder på nåden og forlater sig omsider på syndsforlatelsens nåde, de blir overfladiske kristne, kvadratkristne, og de kan med rette bruke sitt forslitte slagord: Se ikke på oss, men på Jesus. For skal man se kvadratet fra siden ser man slett intet. Paulus kunde si: Efterfølg mig, som jeg efterfølger Kristus. Han hadde godstykkelse i sin kristendom, den var blitt legemlig eller om du vil kubisk. Hver den som strider mot synden like til blodet, får dybde i sitt liv, og det er denne dybde som englen måler med sitt gullrør. Syndsforlatelse kan ikke måles; for der er intet liv bakom; men troslydighet kan måles. Det er der mening i. Tenk selv, og Gud skal gi dig lys.

Jesus selv gikk i dybden. Han var som menneske lydig inntil døden, ja korsets død. Han uttømte sin sjel like til døden. Også Paulus var aktet som et slaktefår; men i alt dette vant han mer enn seier. Og fordi Jesus var gått foran og hadde beseiret fyrstendømmer og makter, og det i sine kjøds dager, så kunde Paulus si disse kubiske ord: Ti jeg er viss på at hverken død eller liv eller engler eller makter eller noe nærværende eller noe tilkommende eller krefter eller det høie eller det dype eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Rom. 8, 37—39. Ti i ham bor guddommens hele fylde legemlig. Kol. 2, 9. Derfor vil enhver som befinner sig i legemet få all den hjelp han trenger for å kunne vokse op til manns modenhet, op til ham som er hode for legemet, som er menigheten. Av samme grunn må all kunnskap og all visdom søkes innen Kristi legeme. Selv lys over staden, det himmelske Jerusalem, må søkes innenom legemet. Og hver den som leter efter bibelsk kunnskap og lys utenfor legemet, søker forgjeves. Herav forstår vi at kun de gudfryktige, de som holder hans bud, får av hans sanne lys. Alt lys som man tror sig å få utenfor legemet, er kun falsk lys. Slå det fast, og glem det aldri. Ti utenfor staden (med Lammets lys) er mordere, trollkarle og alle som utøver vederstyggelighet og løgn.

Også forståelsen om bruden, som er det himmelske Jerusalem, må finnes i hans legeme, hvori alle visdommens og kunnskapens skatte er skjult tilstede. Ti bruden er ett kjød med Kristus, han som led døden efter kjødet. Har du tenkt på det? Da må jo også bruden lide døden efter kjødet. Dette blir noe ganske annet enn syndsforlatelsens nåde, som man sier. Når det kjød som kan synde, blir korsfestet og må lide døden, da blir der seier over synd. Jesus tålte Guds lys og ofret sig selv i kraft av en evig ånd. Bruden tåler Lammets lys og ofrer sig også i kraft av en evig ånd. Herved får Jesus Kristus sin make, sin like, sin brud; ti de har begge gått den samme livets og dødens skole. Jesus elsket Faderen og holdt hans bud like inn i døden. Bruden elsker Jesus og holder hans bud like inn i døden.

Dette å være ett kjød med Kristus er ingen småsak. Disse som lider med ham, skal herliggjøres med ham. De som dør med ham, skal levendegjøres med ham. Det er disse som får Guds herlighet og Lammets lys. Det er staden i hvis lys folkeslagene skal vandre.

Her ser vi kongen, hans brud og hans folk i den tilkommende verden.

På den tid skal man kalle Jerusalem Herrens Trone, og alle folkene skal forsamle sig dithen til Herrens navn, til Jerusalem, og de skal ikke mere vandre efter sitt onde hjertes stivhet. Jer. 3, 17.

Så sier Herren: Jeg vender tilbake til Sion og vil bo midt i Jerusalem, og Jerusalem skal kalles den trofaste stad, og Herrens, Hærskarernes Guds Berg, det hellige Berg. Sak. 8, 3. Og det skal skje på den dag, da skal levende vanne gå ut fra Jerusalem. Sak. 14, 8.

Og han viste mig en elv med livsens vann som rant klar som krystall ut fra Guds og Lammets trone. Åp. 22, 1.

All velsignelse, all herlighet og alt lys går ut fra staden. Ti i den bor Gud og Lammet samt de ypperste og mest trofaste av alle hans skapninger, de som følger Lammet hvor det går, og som allerede i dette liv har mottatt guddommelig natur. De avindsyke blir utenfor; ti denne sykdom må dø. Der er rik anledning til å fornekte sig selv og daglig ta korset op. Der er rik anledning til å lide med Kristus. Bare du har sinnelag til det. Den som vil komme nær til, han kommer nær til ved Jesu blod, ved troslydighet. Ti av slike trofaste bygges staden. Vi bygges op sammen med de andre til en Guds bolig i Ånden. Ef. 2, 19 og ut kap.

Abraham var lydig og drog ut til det sted han skulde få til arv. Og han opholdt sig som utlending i det lovede land, idet han bodde i telte sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til de samme løfter. Ti han ventet på den stad som har de faste grunnvolde, og som Gud er bygmester og skaper til. Hebr. 11, 8—10.

Også vi er fremmede og utlendinger, sålenge vi er tilhuse i dette legeme. Også vi venter på den stad med de faste grunnvolde, som Gud er bygmester og skaper til. Derfor er det godt ikke å slå teltpelene for fast hernede, men ha det usynlige og evige for øie.