En sekt?

En sekt?

Men det vedgår jeg for dig, at efter den Guds vei som de kaller en sekt, tjener jeg så mine fedres Gud, at jeg tror alt det som er skrevet i loven og profetene. Ap. gj. 24, 14.

«Guds vei» blir kallet en sekt, og av hvilken grunn? Jo, fordi så få vandrer på den! Disse få skiller sig da ut fra den religiøse hop og blir kalt en sekt. Men er det nogen sekt? Nei, det er kun en liten skare som vandrer på livets vei og erholder livsens lys. Guds vei forkynnes som en lærdoms form, og ved å være lydig mot den, blir man dannet til et Guds menneske. Dette vedgår vi med glede for alle, som også idag vil kalle oss for en sekt.

Himlenes rike er et rike i rettferdighet, glede og fred i den HelligÅnd. Innbyggerne av dette rike blir kalt for en sekt, fordi de ikke har hjemstandsrett i denne verden. De er fremmede og utlendinger. Salige utlendinger. Hvor elendig er det ikke å bekjenne Kristus med munnen og av hele hjertet være hjemme i denne verden. Jesus sier selv, at hans rike ikke er av denne verden. «Guds vei» fører ut av verden, den fører hen til Kristi vanære, til Guds kraft og et seirende liv. Hvem tør gå på denne vei? Hvem elsker den, og hvem elsker vanæren? Jo, de fattige i ånden, de fredsommelige, de som hungrer og tørster efter rettferdighet, de forfulgte for rettferdighets skyld, de som ikke kan fordrage det onde. Alle disse vedgår gjerne å tilhøre den Guds vei som de kaller en sekt; ti de legger vinn på å ha en uskadt samvittighet for Gud og mennesker. Og de tror alt det som er skrevet i loven og profetene. Himlenes rike tærer på selvlivet, døden blir opslukt av livet. Den som kommer ovenfra, er større enn alle; ti han er gitt makt over alt kjøtt. Det er religiøse mennesker som lager sekter og søker sitt eget. De som tilhører himlenes rike og som bygges op til en Guds bolig i Ånden, har fått et rike som ikke kan pekes på. De skal ikke kunne si: se her eller se der er det. Riket er innen i oss, og samfundet består i vandring i lyset. Lerken kjenner sin make på sangen, således også de som har himlenes rikes samfund. Kun de som vandrer på «Veien», kan samtale fortrolig om den. På dette kjenner man samfundet. Jesus er «Veien», «Sannheten» og «Livet». Den som er av sannheten, hører sannheten. På dette kan Guds børn og djevelens børn kjennes. Treffer du religiøse mennesker som ikke kan fordra sannheten, da vet du at de godt kan fordrage verdslige mennesker, og du vet de elsker løgn fremfor sannheten. Derav vet du også at de har Djevelen (løgneren) til far. Og når de sier at de er barn av Gud, da er også dette løgn.

På «Veien» lærer man ved sannheten å skille det edle fra det uedle, sannhet fra løgn. Derfor kan man ved tro lære å se klart og tale klart. Dette er fordelen ved «Guds vei» fremfor andre veier. Til å vandre på denne vei utvelger Gud alle slags mennesker. Jesus sier: De du gav mig av verden har jeg bevart i ditt navn. De var dine, men du har gitt mig dem, forat de skal være ett likesom vi. Joh. 17, 11 og 12. Den Helligånd er ikke splidaktig med sig selv. Alle som har denne sannhetens ånd, er ett. Men de som forfekter løgnen, er ikke av sannheten, ei heller er de ett. Sannhetens Ånd er fremadskridende i et menneskehjerte. Dersom et menneske på veien setter en stopper for sannhetens ånd for å spare sig selv, da mottar han Satan, og Guds Ånd — sannhetens ånd — må vike for: spar dig selv, for Satan. Her har vi de mange, som begynner i ånden og fullender i kjødet. Med disse kan vi ikke være ett; ti de har mottatt en annen ånd og en annen Jesus. Vår Jesus sa: Vik bak mig Satan, når han blev fristet til å spare sig selv. Jesus var et offer for Guds ånd; han ofret sig i kraft av en evig ånd. Over alt hvor himlenes rike trenger inn i et menneskehjerte, blir legemet et offer for ånden. Derfor heter det i rom. 12, 1: Jeg formaner eder, brødre, ved Guds miskunn, at I fremstiller eders legemer, som et levende, helligt, Gud velbehagelig offer. Dette er eders åndelige gudstjeneste.

Herav fremgår med all tydelighet, at der kan ikke være tale om åndelig gudsdyrkelse uten i forbindelse med å fremstille legemet som offer.

«Guds vei» blir altså offerets vei, og ofrene har vi i oss selv. Veien går gjennem kjødet, og skal man gjennem kjødet, da kan der ikke bli tale om å spare sig selv. Derimot kan der bli tale om å lide i kjødet og bli ferdig med synden. Guds liv lager selv en lære; ti ofringen efter Åndens love lager Guds lovlære i vårt indre vesen, en lære som er ny og levende, en lære som kjødet og naturmennesket i kjødet ikke kan fatte, selv om det lever av å predike. Heri er Gud rettferdig, så han ikke gjør forskjell på folk. «Veien» er ens for oss alle, det være lærde som ulærde. Ti den lærdes lærdom må forstumme for Kristi lære, og den ulærdes tunge kan fremføre visdomstale i Ånden. Her har vi Guds prester. Hvem blir således «lærd?» Jo, de som er lærte av Gud. Og hvem er «legfolk?» De som ikke er lærte av Gud. Og hvem blir lært av Gud? Jo, de som har hans bud og holder dem! Her har vi vismenn og skriftlærde oplært for himlenes rike; de tar frem av sitt hjertes forråd både nytt og gammelt. Alt dette har de lært på den vei, som de kaller en sekt.