Førti dagers renselse

40 dages renselse.

Idag skal forelegges et vidnesbyrd som en troende mann har avlagt for en rekke av år siden om sitt gjennembrudd til et liv i seier. Han forteller:

«Da jeg efter min omvendelse bladde i et bind av John Wesleys prekener, fant jeg en preken med overskriften:

«Synden i de troende».

Denne preken satte mig i forbauselse. Da jeg på den tid ennu var salig i den første kjærlighet, så trodde jeg, at jeg for alltid var forløst fra synden. Men i denne preken blev anført, at nyomvendte ofte er så velsignet, at de for en tid ikke gjør nogen synd, og derfor er av den mening at synden ikke eksisterer mer. Nogen uker senere begynte jeg for min utdannelses skyld på en høiskole i det østlige Ohio, og besøkte sammen med andre studenter et stevne som blev holdt i nærheten. Det var et hellighetsstevne. Jeg fant mig snart tilrette i dets ånd, men kunde ikke forstå at disse som bekjente den fulle hellighet, hadde mer enn jeg. — — — Jeg følte dog, at der manglet mig noget. I mitt virke for Herren, blev jeg især hindret av menneskefrykt og falsk ærgjerrighet. To år efter min omvendelse hørte jeg om landsstevnet som skulde holdes i Urbana. Jeg bestemte mig straks for å dra dit i den hensikt å søke å få et rent hjerte. Så fast bestemt var jeg på å nå mitt mål, at jeg drog avsted to uker tidligere. Det varte da heller ikke lenge før jeg, i en slik åndsatmosfære, dypt følte nødvendigheten av et rent hjerte. Slikt et blikk inn i mitt indre sjelelivs syndighet, hadde jeg aldri før hatt. Jeg måtte som profeten Esaias, falle ned for Herren og rope ut: «Ve mig, jeg forgår; ti jeg har urene leber og har sett kongen, Herren Sebaot». Å, hvor dypt lengtet jeg ikke nu efter full forløsning fra den i mig boende synd.

Min hovedvanskelighet var at jeg søkte seiren gjennem følelse istedetfor gjennem tro. En dag stod jeg op i den store forsamling, sa hvorledes det var med mig, og at jeg aldri kunde tro, det vil si: samtidig også føle, at jeg var forløst. Br. Mc. Donald stod op, tråtte frem, og idet han pekte på mig med sin finger, sa han: «Broder, du vil aldri finne seier på denne måte». Han hadde rett. Jeg forstod. Jeg trodde Gud og hans ord og erfarte hans fulle frelse.»

At jeg begynner med dette vidnesbyrd, har en særskilt grunn. Den som har avlagt det, bekjenner deri, at han i den første tid efter sin omvendelse ikke hadde anelse om nødvendigheten av en videre, dypere renselse. Han fikk først øinene op for dette på det helliggjørelsesstevne han var på. Dette er overmåte viktig; ti mange troende mangler klarhet over det. De er av den mening, at når nogen er omvendt da er uten videre alt gitt. Men Lagarde sier med rette:

«Opgaven holder oss i virksomhet.»

Vi blir jo nettop gjenfødte for å kunne fylle en bestemt opgave. Den som ikke ser det, ligner et nyfødt barn som ikke utvikler sig videre. Og det skal straks tilføies: den som er født ovenfra, får også sin opgave ovenfra. For ham er der tilstede et himmelsk kald. Å våkne op for dette og berede sig til det er ingenlunde gitt ved egen forstand; ti for å nå målet må man få øie på Jesu fotspor, de som den der er født av Gud, har å følge. Men går dette op for dig, kjære venn, da vil du få bruk for en øiensalve for å kunne se klart. Og du vil merke at du trenger en renselse, hvis du skal kunne fylle din opgave rett.

De 40 dages renselse

som jomfru Maria måtte gjennemgå efter Jesu fødsel, er av stor betydning i denne henseende. — — — Hvorfor behøvet hun overhodet en slik renselse som alle andre isralitiske mødre? Til henne var det jo sagt: (Lukas 1, 35). «Det hellige som blir født av dig, skal kalles «Guds sønn.» — — Og på samme måte forkynte engelen for Josef (Matt. 1, 20): Frykt ikke for å ta Maria, din trolovede, til dig; ti av den Hellig-Ånd er det som hun skal føde.». . . Der var dog ved denne fødsel intet urent! Hvorledes kunde Maria ifølge loven allikevel være uren i 40 dager? (3. Mos. 12, 1—8). Måtte der ikke være en undtagelse for hennes vedkommende?

For å kunne svare må jeg trekke mine sko av og be leseren gjøre det samme; ti vi skal betrede hellig jord. Den sak som vi taler om er av den største viktighet for enhver som lengter efter fullstendig frigjørelse. Den Hellig-Ånd må her kunne lede oss inn i den fulle sannhet. Måtte vi bare forstå skriften. — — Lukas 24, 27 og 45.

Paulus skriver (rom. 8, 3): «Gud sendte sin sønn i syndig kjøds skikkelse». Efter grunnteksten heter det: i syndekjødets likhet. Dermed er sagt, at Jesus av sin mor fikk med den fulle arv som forekommer er ved en legemlig fødsel. «Han blev som et annet menneske,» Filp. 2, 7. — — «Ordet blev kjød» Joh. 1. 14. «Han måtte i alle ting bli sine brødre lik — — » o.s.v. Hebr. 2, 17. Jesus tok altså vår faldne natur på sig, og det både efter legem, sjel og ånd. Han var som Filip. 2. 7 uttrykker det, i sitt hele væsen og væren et menneske som oss. Han er derfor også blitt fristet på alle måter likedan som oss, dog uten nogensinne å falle i synd. Hebr. 4. 15.

Marias 40 dages renselse er et levende vidnesbyrd om denne store og veldige sak. Hun gav sin sønn alle de muligheter til å synde som bor i kjødet, både efter ånd, sjel og legeme. Han mottok av henne den samme arv som hennes senere børn fikk ved sin fødsel. Matt. 12, 46. Joh. 7, 3. Således hadde Jesus noget hernedenfra: det syndige kjød. Deri bestod urenheten hos Maria ved Jesu fødsel, at hun gav ham «syndig kjød,» rom. 8, 3.

Hvad er der gitt oss, når vi blir gjenfødte? Ved den Hellig-Ånd som er kommet inn i oss, er der meddelt oss noget så stort og herlig, og vi føler oss så inderlig draget, at vi mener at synden er fullstendig ophevet. At man ennu bærer syndekjødet på sig, opdager man i den første kjærlighets tid kanskje slett ikke. Men gjør kjødet sig gjeldende på en eller annen måte, så ligger den tanke nær: Dette må også bli overvunnet hos oss, og vi må nå en slik indre tilstand, at det syndige kjød ganske avdør, slik at det ikke mere reiser sig. Intet under at nettop slike lengter efter dette, som tar det nøie med synden. De såkaldte «mystikere» har særlig hatt øie for dette, og har derfor ofte mishandlet sitt legeme fryktelig. Den så rikt velsignede og gudhengivne Franz av Asissi har antagelig derved meget tidlig svekket sitt legeme, slik at han døde allerede i en alder av 45 år. Han lot sig bære bort i sin kjære Portiuncula-kirke som skyldte ham sin tilblivelse. Der la han sig på den nakne jord bestrødd med aske og avventet sin hjemgang. Hans blikk var rettet opad, idet han bad den 104. Psalme, og mens der blev forelest steder av Johannes evangeliet. Han levet i slik avdødelse av kroppen, for på ethvert vis å kunne være hellig. I dette var han et barn av sin tid, — og det være fjernt fra oss å dadle ham for dette. Tvert imot, vi kan heller i hans hengivelse til Herren se et forbillede for oss.

Men dreier det sig om å erkjenne evangeliets sannhet, så må vi innse, at det ikke går an å få en ny natur i oss ved å la kroppen avdø, men ved at vi stadig holder synden under fot, skjønt vi bærer det syndige kjød.

Marias 40-dages renselsestid vidner likeledes om dette.

Fortsettelse.