Hvile i Gud.

Altså står der en sabbatshelg tilbake for Guds folk; ti den som er kommen inn til hans hvile, han har også fått hvile fra sine gjerninger likesom Gud fra sine. Hebr. 4, 9—10. Så høihellig er vårt kall, og så fullkommen Guds frelse, at vi har anledning til å opnå hvile likesom Gud. Denne hvile opnår vi ikke kun ved forlikelsen. Ti det er forskjell på å ha fred med Gud, og fred som Gud. I forlikelsen er der intet løp, og ingen utvikling. Den er som en gave der rekkes oss. Men om Guds hvile heter det: «La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til hin hvile». Hebr. 4, 11. Vi opnår ikke Guds hvile uten ved å gjøre oss umak, — altså ikke uten gjerninger. Ti det står: «Og Gud fullendte på den syvende dag all sin gjerning som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende dag fra all sin gjerning som han hadde gjort». 1. mos. 2, 2. Hvorfor hvilte Gud fra all sin gjerning som han hadde gjort? Jo, den var fullkommen og god, og står for all ild og dom i tid og evighet. Kun ved slike gjerninger opnåes Guds hvile, efter gjerninger gjorte i Gud. Egne gjerninger, gjort efter eget påfund, som kalles døde gjerninger, fører ikke til hvile. «Ti vi er hans verk skapte i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige at vi skulde vandre i dem.» Ef. 2. 10. «Ti Gud er den som virker i eder, både å ville og å virke til sitt velbehag.» Filp. 2, 13. Det beste vi kan produsere av gjerninger, er som et besudlet klæsplagg; derfor må alt vårt eget slåes ned, så Guds ånd kommer til. Sannelig de skal ikke komme inn til hin hvile. Hebr. 4. 5. Hvorfor kom de ikke inn? For vantros skyld, vers 6. De vilde ikke opta kampen mot landets fiender, de vilde ikke gjøre sig umak. De fikk nok tilgivelse der ute i ørkenen, men det forgjettede lands herligheter fikk de aldri smake. Slik er det også idag. De fleste lever og dør i «ørkenen», de får kun fred med Gud. De vil ikke gjøre sig umak med å slå sine fiender, de vil ikke lide i kjødet og bli ferdig med synden. Men, «vi går inn til hvilen vi som er komne til troen». Hebr. 4, 3. Velsignede vandring, innover i Gud, som gir oss større og større del i Guds hvile, hvor alle våre stolte bølger ophører å bruse, hvor vi blir som et avvant barn der hviler ved mors bryst; skriken er ophørt, barnet slumrer søtt.

All frykt og bekymring, vrede og utakknemlighet som har bragt oss så mange nederlag så megen møie og elendighet, forsvinner som en tåke i det fjerne. Vårt sinn blir avklaret som gammel vin, vår berme synker ned i avgrunnen, vi blir løst og fri og glad. Vi hører Åndens stemme tydeligere, og vandrer inn i fredfulle egne, hvor det er stille, rinnende vanne, hvor verden blir oss fjern, liten, fattig og ubetydelig. Velsignede Jesus Kristus som har banet oss denne vei like inn i helligdommen. Hvor godt for alle som er trette og utslitte av egne gjerninger; kun de får hvile i Gud.