Sabbat

Sabbat.

All ting har en hensikt. Hvad hensikten var med sabbaten, er så greit antydet i Esaias 58, 13. På sabbaten skulde man «ikke drive sin egen forretning», «ikke gå sine egne veie», «ikke gjøre sin egen gjerning,» ikke føre tomt snakk.

Hver syvende dag fikk man således en mindelse om at man ikke var kalt til å gjøre sin egen vilje, men Guds vilje, at man ikke skulde søke sitt eget, men ha sin store lyst i å vareta hvad han vilde ha varetatt.

Men denne lov om sabbat maktet like lite som de andre love å føre nogen eller noget frem til fullkommenhet. Loven var maktesløs på grunn av kjødet. Rom. 8, 3. Det var en tyngsel og en byrde. Ved den fikk de en mindelse om hvorledes de var kalt til å leve, samt om at de ikke av sig selv maktet å gjøre Guds vilje av hjertet; men den ga ingen hjelp.

Den hadde den bestemte hensikt å være en tuktemester til Kristus, og stod ved makt inntil Kristi verk var fullendt. Da blev den avløst av en bedre pakt, hvorved vi nærmer oss til Gud, Hebr. 7, 19, hvorved alt kan bli satt i rette skikk, Hebr. 9, 10, hvorved vi får nåde og kraft til å beseire og døde egenviljen, slik at vi kan fornekte oss selv — vår egen vilje og gjerning — alle ukens syv dage, og alle årets 365 dage!!! Derved går Paulus’ ord om å akte alle dage like i opfyllelse. Rom. 14, 5.

Nogen har tro til å ete alt; men de som er svake, eter bare urter, og de akter den ene dag fremfor den annen, som om synden lå i mat og drikke og i den ene dag fremfor den annen. De vet ikke at ingen ting er urent i sig selv, at det kun er urent for dem som holder det for urent. Rom. 14, 14.

Om nu nogen av skrøpelig samvittighet — av svakhet — vil akte den ene dag fremfor den annen og vil holde den gamle lovbestemmelse om ikke å ete svinekjøtt, så får de så gjøre. Men om de tross denne sin svakhet ikke bare vil holde disse gamle bestemmelser, men også dømme, ja til og med fordømme, dem som akter alle dager like (og som eter svinekjøtt), da er de aldeles på villspor, har strakt sig langt utover sitt mål, og har nærmest satt det hele på hodet!!!

Ti om de sterke dømte de svake, vilde der da iallefall være nogen mening i det; men på denne måte blir det de svake som dømmer (og fordømmer) de sterkere, og det blir meningsløst! At de frie dømmer de bundne, ligner da noget; men nu er det de bundne som vil heve sig over de som har fått del i Kristi sanne frihet, ja i guddommelig natur, og det blir formastelig!!!

Man får da også midt imot sig Kol. 2, 16, 17: «La derfor ingen dømme eder for mat eller drikke eller i spørsmål om høitid eller nymåne eller sabbat; disse ting er en skygge av det som skulde komme, men legemet hører Kristus til.» Hvad skal vi med skyggen av de tilkommende goder, når Kristus for lenge siden er kommet med hele guddommens fylde!!!??? — — —

Likeså kommer man på tverke med den Hellig-ånds og apostlenes beslutning, nevnt i Ap. gj. 15de kapitel. —

Og efter Gal. 4, 10 og 11 får man det lite smigrende skudsmål, at det ser ut som om alt Guds arbeide med en er forgjæves, hvis man ikke forstår frelsen bedre enn som så. Ja, det viser i sannhet en over alle grenser manglende sans for Guds rike. — —

Ved Jesus Kristus kom tiden til å sette alt i rette skikk. Nu er det nåde og kraft å få til alltid å leve slik som sabbaten ga dem en mindelse om hver syvende dag. Sammenlign Hebr. 10, 3! Og dermed er behovet for sabbaten bortfalt; og sabbaten — som kun var en skygge av den fullkomne hjelp fra Gud — er blitt avløst av noget bedre, hvorved vi dannes og dyktiggjøres til av hjertet å gjøre Guds vilje og gjerning alltid i alle dele. Hebr. 7, 18 — 9, 10 — 10, 1. Høilovet være Gud!!!

Men det er dessverre sant at mange til tross for at de lever i den nye pakts tid allikevel lever i den gamle pakts ånd. Tross all Guds kraftige nåde, lever de allikevel sig selv, gjør sin egen gjerning, «driver sin egen forretning,» og fører tomt snakk. Disse kunde for så vidt gjerne holde sabbat, og gjerne også ha et forbud mot å spise kjøtt, og gjerne ett mot å tjene mange penger også! — — —

Så mange som får del i Kristi sinn og vesen, i et guddommelig liv — ved troens lydighet — de nyter endog midt under sin jordiske gjerning en indre sabbatsro, en fullkommen hvile i Gud. Hebr. 4, 3 og 10.

Det var denne hvile i Gud sabbaten skulde minde om. Og det var denne hvile (som sabbaten bare mindet om) Jesus Kristus kom med, og som han den dag i dag er mektig og villig til å føre oss inn i. —

Når vi da efter Guds vilje — i hans ånd og sinn — for rettferdighets skyld (og ikke av pengekjærhet eller bekymring) halvsåler et par støvler om lørdagen, så holder vi i dypeste og sanneste forstand, ja i egentlig forstand, sabbat. Sabbatshvilen blir større og større for hver plugg vi slår i. Og for hvert par vi halvsåler om mandagen, grepet av begjærlighet efter å tjene mest mulig, bryter vi sabbaten. For hver plugg vi slår i på den måten gjør vi lovbrudd: synd. —

Med god samvittighet kan jeg til Guds ære si at jeg holder sabbat, og det både syv gange så lenge og syv gange så god som det man i almindelighet forstår med å holde sabbat.

Gud være lovet fordi han sendte sin elskelige sønn Jesus Kristus, og i og ved ham alt godt og fullkomment!