Sjel og ånd

Ogsaa under missionsvirksomheten er sanserne og de sjeliske følelser skyld i at en stor procent av «omvendte» ikke holder stand paa prøvens dag, naar de flygtige følelser de har mottat, forsvinder. Dette er ogsaa grunden til at mange missionærer blir overdrevet hurtig utmattet og undertiden «nedbrudt». En korrespondent skriver: «Er det ikke det virksomme sjeliske — eller naturlige menneske — som med al sin glød, følelse, stemning og energi under tale offentlig som privat, der blir nervøs og utmattet? Og er det ikke mulig for Aanden at oplive sandheten uten ved at anspende legemet eller tyngde det til taarer? Eller fremføre Guds sandhet uten «stimulasjon», eller for Gud at utøse sin kraft i de ord du taler til andre — ikke ved dig saa meget, men ved dit vidnespyrd efterat det har forlatt dine læper og trænger ind i en andens sind? Det ser ut som om man paa denne maate kunde faa utført mer arbeide og med langt mindre besvær, hvis min formodning er sand».

Et menneske kan av naturen ha en «brændende sjel» og ved denne brændende sjel sætte de sjeliske følelser i bevægelse hos andre. Men deres tro og visdom staar da under indflydelse av det menneske som har satt dem i bevægelse og ikke under kraften fra Gud. Vi kan nu se hvad Andrew Murray mener, naar han sier, at den største fare for menigheten eller den enkelte person er «sjelens umaadelie aktivitet med dens kraft fra sind og vilje». De gamle qvækere brukte at kalde dette for «menneskeverk», og det er ogsaa tydelig ydelse av menneskelig energi i Guds tjeneste, istedetfor at mennesket i aanden skulde søke samarbeide med den Heilig-Aand, som er git ham som en gave fra den opstandne Guds søn.

Vi finder forstandsmennesker hvis aand endnu ikke er gjenfødt, gjøre indgrep og ta endelige bestemmelser for udødelige sjele, likesaa sterke vilje-mennesker øve indflydelse over deres vilje, og bydende pelsoner herske over andres liv og samvittighet. Det er derfor en snare at søke mennesker dratt til Gud ved musikalske underholdninger, musikøvelser oplæsninger og andre populære ting, som alt sammen er utslag av forskjellige «sjeliske» variasjoner hos mennesker, som paatar sig at hjelpe andre. Saadanne mennesker kan være gjenfødt, men de er ledet av sjelen, og kjender ikke Guds Aand boende i sin aand som en drivende kraft, naar det gjælder at frembære Guds budskap til frelse for mennesket.

Men der er en anden gren av kristne, hvis antal er meget færre end de oven omtalte, som kjender til at Guds Aand bor i dem, men som allikevel er sjeliske i en langt mindre grad. Disse er de som sammenblander «sjel» og «aand» i sin religiøse erfaring og som ikke er tilfreds uten de altid kjender Guds Aands nærværelse hos sig inden selvbevidsthetens beglænsning. En følge av dette er, at skjønt Guds Aand bor i dem, saa falder de ofte ned i det sjeliske liv», fordi de ikke forstaar det aandelige liv og menneskeaandens samarbeide med Gud.

«Sjelen» omfatter ikke alene forstand og følelser, men av skrifterne kan sees, at sjelen er sætet for personligheten i sin hengivenhet, glæde og sorg etc. Der er saaledes skrevet: «Min sjel er saare bedrøvet» (Mat. 26, 38). «Min sjel ophøier Herren» (Luk. 1, 46).

«Nu er min sjel forfærdet» (Joh. 12, 27). «Vær taalmodige, saa skal i finde eders sjele» (Luk. 21, 19). «Led pine i sin retfærdige sjel» (2. Pet. 2, 8) «Forlokker ubefæstede sjele» (2. Pet. 2, 14).

Det er derfor klart, at de individuelle særegenheter findes i sjelen likesaavel som i legemets physikalske disposisjoner. Og denne sjelens «form» eller «kar», om vi; han kalde det saa, kan enten fyldes med glæde, kjærlighet, sorg eller taalmodighet fra den anden Adams hellige aandelige liv, som blir utøst i sjelens kar, eller ogsaa kan det fyldes med en sjelisk eller sanselig glæde som kommer ind i sjelens kar fra det lavere liv hos den første Adam. I sidste tilfelde er den troende — trods den Hellig-Aand bor i ham — allikevel «sjelisk» i den grad det dyriske sjeleliv har spillerum inden alle variasjoner av sjelens mottagelighet. Han kan klynge sig til en sjelisk glæde og leve inden dens følelsers begrænsning — i sætet for hans selvbevidsthet — og ikke i aanden, som er pladsen for Guds-bevidstheten — og saaledes være blandt de troende som altid søker aandelige «erfaringer» i sanse-bevidstheten istedetfor alene inden den rene Guds-bevidsthet, den gjenfødte menneskeaand.

La os med dette for øie se hvorledes de onde aander arbeider paa det sjeliske liv i alle dets utviklingstrin.

Sjelen og mørkets makt.

Hvis du i dit hjerte har en bitter følelse av fiendskap eller avind, da tal ikke skrytende og utfordrende ord mot sandheten. Dette er ikke den visdom som kommer ovenfra, men den er fra jorden, fra den uaandelige natur (græsk: physikal) og fra de onde aander. Jak. 3, 14, 15.

I den sædvanlige oversættelse heter teksten: Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig (naturlig, græsk: tilhører sjelen), djevelsk (i margina engelsk overs: dæmonisk). Dette har vi tidligere omtalt, men nævner det igjen for at overbevise om forbindelsen mellem de onde magter og det dyriske sjeleliv. Vi refererer ikke her til «kjødets gjerninger», men til menneskets forstand, sjelen. Og Ordets tekst viser at onde aander arbeider paa den sjeliske part av mennesket likesaa sikkert som de gjør det paa hans kjødelige natur.

Det er overraskende at se sandheten bli brukt saa likefrem og dog vite, at al bitter følelse av fiendskap og avind i forbindelse med at ville gjøre sig gjældende eller bli anset som den der eier kundskap, er ansporet av onde aander, som arbeider paa det sjeliske liv, og som har sit utspring — som Fausset skriver — fra helvete.

Dette er meget litet forstaat av mange sande Guds barn. De har kjendskap til satanisk indflydelse, naar det gjælder store synder, og naar «kjødets gjerninger» kommer frem i dagslyset, men ikke naar det gjælder at finde hans arbeide inden den høieste del av vore dages civilisasjon. Bakom denne ligger uvilligheten til at undersøke Guds Ords stilling angaande faldet og menneskets yderste nedsænkning i fordervelse og død, saa at endog alle dets hjertes tanker (indre opfatning) blev set av Gud som «idelig ondskap». Og bakom denne totale fordærvelse staar igjen slangens gift, som skaffer sig adgang jennem den aapning man holder for «visdom».

For at utestænge den ondes magt er det nødvendig for det gjenfødte menneskes fornyelse og fremgang, at ethvert element av det faldne liv blir holdt utenfor al aktivitet, enten den er kjødelig eller sjelisk. For jo mer et menneske blir «aandelelig», desto mer og mer blir han forenet i en aktuel aandelig forbindelse med Hellighetens Herre, og desto mer og mer undflyr han de onde aanders magt, saa han blir utrustet til at bedømme dem og kjæmpe imot dem. Men det maa først klart forstaaes, at «faldet» var resultatet av den faldne erkeengel. Satans, løgn, og naar det lykkedes for Satan, saa drak den faldne menneskehet en gift, som gjennemtrængte hele dens tilværelse. Dette gir satan makt og adgang til hele den tredelte natur; ti da den faldne menneskeaand er «død for Gud», saa staar den aapen for hele den djevelske verden av mørkets aander som blir regjert av mørkets fyrste. Sjeler med sin forstand, fantasi, tanker, vilje og hengivelse er ledet av livet fra den første Adam, som er faldt og fordærvet, og legem og sjel er derfor i alle dele mottagelig for Slangens gift. Derfor sier Johannes like ut, at «hele verden ligger i det onde». (1. Joh. 5, 19).

Det faldne menneske maa derfor ikke bare bli gjenløst ved Guds Søns livsblod, men det hele maa overføres fra mørkets magt til Guds Søns rike, saa hver eneste del av hans tilværelse blir satt i bevægelse fra hans aand, som ved Guds aand daglig mer og mer blir fornyet og frelst ut fra syndens magt og det dyriske sjeleliv. Hvis den første skapning var «frygtfuld og underfuldt dannet», da maa i sandhet den gjenfødte skapning som har været nedsunket i den dyriske sjel og til det dyriske kjød og igjen løftet op i Aandens rike til at kunne beherske baade sjel og legeme, være et underfuldt verk, som kun den treenige Gud kan fuldføre. Faderen gir sønnen, Sønnen gir sit liv, og Guds Aand gir sig selv for med taalmod og kjærlighet at uttføre den treenige Guds vilje.

At mørkets fyrste motstaar hvert eneste fottrin mennesket skal utfries av syndens trædom, er let at forstaa, og det er nødvendig at vi klart kjender til ethvert element i den faldne skapning, som staar aapen for hans magt. At han fuldstændig kontrollerer det ugjenfødte menneske er klarlig vist i Ef. 2, 2—3, hvor apostelen sier at vredens børn gjør kjødets og tankernes vilje, d. v, s., at det sjeliske liv er helt i hans magt. Naar da menneskets aand er blit bragt til liv og er utfridd fra syndens magt, er det sjeliske element i det physiske legeme aapen for den onde magt.

F. eks.:

1. Først i det sjeliske liv, hvor den sjeliske visdom blir «dæmonisk», naar onde aander bruker den til at fuldføre sine planer. Fienden kan reise en indre fordom eller opvække en fiks ide — uten at mennesket engang merker det, — og i det kritiske øieblik bruker han det til at forstyrre Guds verk. Dette fiendens arbeide i den troendes sind, mens hjerte og aand kan være sandt for Gud, er den mest alvorlige virkelighet i Guds menighet idag. For gjennem de forskjellige ideer hos ellers gode mennesker blir Guds Aands arbeide somoftest hindret mer end ved verdens vantro og hat. Og atter kan fienden inden rækkevidden av sjelens følelsesliv reise det naturlige liv saadan, at Guds Aands dype arbeide enten blir kvalt eller rystet, og hans stemme kan ikke høres.

2. I det physiske legeme kan fienden arbeide paa nervesystemet og gjøre bruk av den dyriske magnetisme, hvilken er saa uadskillelig tilknyttet den menneskelige sammensætning — saavelsom mange andre ting, der staar aapen for den onde magt i tilknytning til «kjødets gjerninger», og det som sædvanlig kaldes for synd.

Disse ting i det menneskelige legeme stiller døren vidt aapen for onde aands magter, og der skal fra den troendes side søkes skarpt efter Guds lys for at forstaa sin kompliserte tilværelse, sas han kan forstaa sig selv og vite at vandre ydmyg og i avhængighet av den opreiste Herres beskyttelse for den onde — en beskyttelse som alene kan virke, naar mennesket ser hen til Jesu blod og stiltiende adlyder det skrevne ord, idet han stiller sig aapen for al den sandhet som kan gi ham lys over den grund, hvorpaa han mulig kan gi fienden anledning til at gjøre sine angrep, eller faar adgang til sind eller legeme.

For mørkets magt er meget dygtig til at arbeide jevnsides med «naturen» eller forestille dens tilstand enten i temperament eller under forstyrrelser av de sædvanlige legemlige funksjoner eller sammsætninger, og de vaaker og venter paa noget physisk eller aandelig ildebefindende, som kan tjene som dække eller undskyldning for deres arbeide.

Hvorledes «sjel» og «aand» blir delt.

Guds Ord er levende og kraftig og skarpere end noget tveegget sverd og trenger igjennem, indtil det kløver sjel og aand, ledemod og marg, og dømmer hjertets tanker og raad. Hebr. 4, 12.

Disse merkelige ord i Hebr. 4, 12 gjør et klart skille mellem sjel og aand og viser nødvendigheten av at skille det ene fra det andet. Det viser ogsaa de midler hvorved dette blir gjort, saa den troende i sandhet maa bli et «aandelig menneske», som lever i samfund med Gud i aanden (1. Pet. 4, 6). Pember uttaler med hensyn til dette, at apostelen her henholder sig til Guds Ord, kraften til at skille, og at det opdeler menneskets tilværelse i aand, sjel og legeme, just saadan som presterne i den gamle pakt flaadde og opdelte de dyr som var bestemt til brændoffer».

Fausset skriver: «Guds Ord er levende og kraftig, energisk kraftigvirkende (græsk), det trænger igjennem, saa det endog skiller den dyriske sjel fra aanden, som er den høiere del hos mennesket, ja det trænger igjennem endog til at dele mellem sjel og aand, ledemod og marg ..., idet det skiller mellem det som kommer fra aanden og det som kommer fra kjødet og det dyriske i mennesket det skiller aanden fra sjelen».

Disse ord viser hvor tankevækende og fyldt med lærdom dette «skille» er for den troende, hvis øine er aapent for faren for at sjelelivet skal beherske ham istedetfor Guds Aand, der virker frit i vor menneskeaand.

Dette spørsmaal reiser sig da straks i den troende som agter at bli en aandelig mand: «Hvad skal jeg gjøre?»

Hvorledes kan jeg under min vandring og tjeneste finde ut hvad der tilhører det sjeliske dyreliv? Vi har en yppersteprest som er gaat igjennem himlene, han for hvis aasyn alle ting er blottet og utspendt (Hebr. 4, 13), han vil utføre sin prestetjeneste i vort indre, saa han med sit tveeggede skarpe sverd i Ordet skiller sjel og aand. Ja han trænger saa dypt ind i hjertets skjulte tanker og raad, saa han endog holder dom derinde og retleder, hvor man ønsker at bli undervist.

Vor yppersteprest, som selv blev til et menneske, forat han kunde være en «barmhjertig og trofast» yppersteprest (Hebr. 2, 17), er medfølsom, nar det gjelder vore physiske og moralske svakheter (Hebr. 4, 15). Han er den eneste som for vor bevidsthet kan ta offerkniven og taalmodig «utskille» det sjeliske liv fra sine gamle forbindelser, som det ved tanker og følelser er saa gjennemtrængt av i den første Adam, og stille en frigjort sjel til disposisjon og tjeneste for aanden i den Anden Adam. Hvilket vældig verk!!