Hvorledes man bør færdes i menigheten.
Nu naar menigheten vokser op, viser det sig, hvor vanskelig det er at færdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sandhetens støtte og grundvold. 1. Tim. 3, 15.
Især stilles der store krav til menighetstjenerne. De skal være værdige, ikke tvetungede, ikke tilbøielige til megen vin, ikke lystne efter ussel vinding.
Tænk bare paa dette, at de skal være «værdige». Hvor meget ligger ikke i dette lille ord. De skal ikke være tvetungede. D. v. s. man skal kunne stole paa hvad de sier. Det tilhører forøvrig værdighet ikke at være tvetunget. I sydlandene hvor der brukes vin til maten kunde det hænde, at nogen blev tilbøielige til megen vin. Dette passer ikke for en værdig menighetstjener, der bør kunne styre sine tilbøieligheter i alle retninger.
Han skal ikke være lysten efter ussel vinding. Hvor mange ødelægger ikke sig selv i denne last, der i verden ikke ansees som en last, men heller som en ære. Lysten efter ussel vinding optar al tiden, saa man neppe faar anledning til at grunde i Herrens lov. Zirak sier, at visdom faaes ved beleilig hvile. Hvorledes kan den bli vis, som har travelt med sin jordiske gjerning nat som dag. Han skal ikke adspørges i porten, ei heller i de vises raad.
De skal ha troens hemmelighet i en ren samvittighet. Det vil si ikke mindre, end at de i al sin gjøren og laden skal ha en indre overbevisning om, at hvad de gjør er ret for Guds aasyn. Der ligger meget gjemt i dette lille vers. Skal samvittigheten bevares ren i tjenesten, maa man være forberedt paa at kunne lide ondt. Han maa vænne sig til at anse Kristi vanære for hæder og anseelse. Det onde kan ikke overvindes med det onde; men det kan overvindes med det gode; ti en djævel kan ikke utdrive en djævel.
Det er ikke nok for en menighets tjener at lærdomsformen er rigtig. Ogsaa om farisæerne kunde Jesus si, at man skulde gjøre hvad de sa, men ikke gjøre efter deres gjerninger. Apostelen roser Timoteus, fordi han hadde efterfulgt ham i lære, d. v. s., han hadde efterfulgt læren, han hadde vandret i den. Paa den maate lærte han at kjende den lærdom som var av Gud. 2. Tim. 3, 10. Derfor tilføier han: Min færd. Følger man læren, saa blir der en apostolisk færd i menigheten. Du har efterfulgt mit forsæt. Hvilke ædle motiver hadde ikke Paulus; disse hadde Timoteus efterfulgt. Man kan herav skjønne, hvor nøie apostelen fulgte med i alt.
Du har efterfulgt min tro. Hvor urokkelig indtil døden var ikke apostelens tro, og hvor faste og staalsatte blev ikke alle hans gjerninger i denne tro. Hvilken fasthet kom der ikke frem under færdselen i Guds menighet. Hvilket Guds velbehag over det hele.
Du har efterfulgt min langmodighet, min kjærlighet, min taalmodighet.
Hvem kan si sig ren i dette? Hvem kan si: Jeg har efterfulgt apostelen i langmodighet, kjærlighet og taalmod? Der kræves meget av en Herrens tjener under hans færd inden den levende Guds menighet. Kjærligheten er langmodig, den taaler alt. Elsker vi Guds menighet, da taaler vi alt for dens trivsels skyld. Kjærligheten haaper alt. Man haaper at faa noget ut av den mest vrangvillige og forkrøblede. Av den grund kan man vise taalmod og langmodighet. Sætter man haardt mot haardt og stiller krav om lydighet, fordi man er tjener, da blir man nærmest en herre og hersker. Ikke ad den vei skal man færdes i Guds hus, men saaledes, at man blir mønster for hjorden. 1. Pet. 5, 3.
Du har efterfulgt mig i forfølgelser og lidelser. Hvilket guddommelig liv medfører ikke denne færd. Hvor skulde ikke menighetene blomstre og trives, om dette guddommelige sindelag fik raade. Naar menighetstjenerne gaar frem efter denne rettesnor, da vil de ganske naturlig bli agtet og æret inden menigheten. Det gode forhold maa først utvises fra menighetstjenernes side, saa vil han bli mønster, og hele menigheten vil følge efter paa en ganske naturlig og liketil maate. Vi ser av israels historie, at var kongerne ugudelige, saa drog de folket efter sig; men var de gudfrygtige, saa drog de hele folket i samme retning.
Menighetstjenerne skal først prøves om de er tro, derefter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige. Man kan ikke betragte en yngre broder som menighetstjener i bibelsk forstand, fordi om han har talegaver og kan bruke skriftsteder. Han skal først være prøvet, og han skal med troskap ha bestaat sin prøve. Det er en feil, naar de ældre av vennerne — uten at prøve — forlater sig umiddelbart paa hvad en uprøvet yngre Herrens tjener har at paabyde og raade til. Enhver maa tænke og prøve det som sies. Naar saa enhver lar Kristi fred og kjærlighet raade, da skal det gaa godt, enten man staar i stilling som Guds medarbeider eller man befindes at være Guds akerland.