Hva er kjærlighet?

Hvad er kjærlighet?

Det centrale i egenkjærligheten er «Jeg», «Mig» og «Mit». Man staar der som edderkoppen midt i sin væv med alle traade i haanden. Alt dreier sig om mig selv. «Jeg» er konge; «Jeg» er Gud. «Jeg» maa elskes, æres og tilbedes — ellers optændes «min» vrede. «Jeg» har intet at gi bort uten fuldt vederlag paa en anden kant; men «jeg» har bruk for alt og har ret til alt.

Egenkjærlighetens kraftretninger peker overalt i cirkelen mot «Jeg». Intet strømmer i motsat retning — utover til andre.

Guds kjærlighet lar sin sol skinne over retfærdige og uretfærdige; han lar det regne over onde og gode. Al godhet strømmer utover — intet er for godt at gi bort. Likesom solen skinner uegennyttig og frembringer alt, hvad vi behøver av føde og klær, fremstraaler ogsaa Guds kjærlighet og meddeler os alt som hører til liv og gudsfrygt.

Egenkjærligheten fostrer én person — «Jeg»; men da denne person altid vil være objekt for egenkjærligheten, blir personen selv underordnet egenkjærlighet; og da egenkjærligheten altid utelukker og avsondrer sanselig, vil denne person — dette «Jeg» — snart være bytte for egenkjærlighetens kvælende magt — som er satan selv. Egenkjærligheten omslutter sit offer og dræper det med en frygtelig død.

Guds kjærlighet er ved den Hellig Aand utøst i vore hjerter. Denne kjærlighet gjør os til parthavere av sig selv, saa vi blir selv herrer og vil alle vegne finde personer at la godheten virke paa. Guds kjærlighet gjør os virksomme over et stort felt — den ganske verden; mens egenkjærligheten kun finder en eneste person «Jeg», og endog denne mishandler og dræper den.

Derfor, da Guds kjærlighet er meddelsom og skaper liv og glæde, hvor den faar virke, saa er den ogsaa eftertragtet og elsket, mens egenkjærligheten hates alle vegne.

Kristus fór op til det høie og gav menneskene gaver. Skal vi ha gaver at gi bort, maa vi fare saavidt høit op over jordens grus, at vi kan faa overblik over den nød som hersker blandt menneskenes barn. Da nu disse gaver utdeles uten erstatning, vil de forbause ved sin uegennytte, saa endog de mest egenkjærlige maa kunne skimte en kjærlighet — langt borte — oppe i det høie, som er av en hel anden natur end den kjærlighet, hvori de tilbringer sin tilværelse. Derfor heter det, at det er Guds godhet, som leder os til omvendelse. Vi blir gjenstand for en kjærlighet utenfor os selv — en kjærlighet høit ophøiet over vor egenkjærlighet. Denne kjærlighet virker velgjørende; man beundrer den og vender sig mot den for at eie den, likesom bladene paa en vindusplante vender sig mot solen. Dette er sand omvendelse. Naar man da som planten blir staaende under retfærdighetens sols paavirkninger, vil man snart begynde at blomstre og utstraale en yndig duft. Man har allerede faat noget at gi bort. Guds kjærlighet har nedlagt i os noget av sin egen natur. Man glemmer egenkjærligheten og finder glæde i at bli staaende i lyset og meddele, hvad der ved dets virkninger maatte fremspire fra os.

En rik mand i verden — om han er god — kan gjøre meget godt, han kan glæde mange. Den som har samlet sig rigdomme i Gud kan paa samme maate ta av, hvad han har, og gjøre mange lykkelige. Er der rigdom i overflod, kan han beverte sine venner uten frygt for at rake op. Kan da de jordiske skatte gjøre lykkelig i det timelige, hvor maa da ikke de himmelske skatte være mer værd, som gjør os evig lykkelig.

Du finder Guds kjærlighet ved at gripes av den. Du faar den for intet, og du vil kunde meddele av dens frugter for intet.