På skråplanet

Vi vil her trekke linjene litt lenger ut i den videre utvikling, for å se den videre villfarelse av denne lære: Når de nu gjør slike ting som skulle dømmes, men ved læren utelukker de denne dom, da kommer fortsettelsen: Slikt er tillatt. Således sa en av dem for kort tid siden: «Nu er jeg kommet til det resultat, at der ikke mer er noget som heter synd.» Så kan man gjøre hva man har lyst til, uten å bekymre sig om følgene. Alt er tillatt! Dette er den videre utvikling av læren. Man er i våre dager litt engstelig for denne ytterlighet, da man for noen år siden så den åpenbaret i de frykteligste former. Men det er kun en gradsforskjell; et par skritt lenger ut, og man er der. Videre: Når nu de som er frelst, gjør hva verden gjør, utvikles læren videre: Når der ingen forskjell er mellem oss og verden, da slutter vi at alle blir frelst. Forskjellen er bare: vi vet om vi er frelst, verden vet det ikke. Allerede har flere, deriblandt ledende innenfor de frie venner tilstått, at de tror at alle blir frelst. «Men det går jo ikke an å tale derom offentlig,» så er uttrykket.

Surdeigen ligger der, og forløperne til store fall foreligger allerede som en sørgelig, ja hjerteskjærende kjensgjerning.

Læren om at syndelegemet (den iboende synd) er borte, er satanisk. Den ender før eller senere i frafall.

Nu skjønner vi også hvorfor man taler så meget om kjærlighet, men lite om rettferdighet. Kjærligheten blir satt som en motsetning til sannheten. For å la sannhetens lys skinne inn i denne dårskap, det er ukjærlig, da blir der kun splid og strid, og når man har slike resultater av sannheten som strid og splid, da er jo dette ukjærlig! Men salig den som bryter ut av denne forvirring. Man sier, vi må ikke se på hinannen og bli forvirret. Ja, i sannhet kan de bli forvirret ved å se på hverandre, de som står midt oppe i disse ting. Men de som går rett frem i normale spor, de gir tvertimot akt på hverandre, for å hjelpe hinannen. Hvordan kunde de hjelpe, hvis de ikke gav akt på hinannen til det gode. Men ofte gir man akt på hverandre til det onde.

Bedre er det å være som en liten stubb med dype røtter, så det kan stå i fristelsens stormer, enn å være som et høit tre uten røtter, som faller når vannflommen kommer og hvis fall blir stort.