59. Jeg ser en annen lov i mine lemmer

Har du sett en annen lov i dine lemmer? Eller er du blant dem som allerede her på jorden tror deg å være lik englene. Paulus tjente Guds lov med sitt sinn, men så en annen lov i sine lemmer. Rom. 7, 23. Denne lov i lemmene, som strider mot loven i vårt sinn, er oss medfødt. Den ligger i menneskenaturen og vi blir den ikke kvitt så lenge vi er til huse i legemet. Det er ingen fordømmelse for den som har denne lov i sine lemmer, når den ikke får virke. Men lever man etter den, vil fordømmelsen komme.

Vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mer skal tjene synden, Rom. 6, 6. Syndelegemet skal bli til intet; loven i lemmene skal ved lydighet mot Kristus litt etter hvert bringes til å opphøre. Men så lenge kjødet eksisterer, er det ikke Guds lov lydig, ja, kan ikke engang være det. Hva vi kan gjøre er å døde legemets gjerninger ved Ånden, Rom. 8, 13, og da skal vi leve. Disse gjerninger baner seg vei frem til overflaten, og vi makter ikke å holde dem tilbake, ettersom loven i lemmene tar loven i vårt sinn til fange. Men hva er nå å gjøre? Jo, vi får døde dem. Kjødet kan ikke være Guds lov lydig; og det kan bevises at man endog etter å ha fått Guds Ånd er befengt med meget som ikke godkjennes av Ånden.

Noen vil kalle dette for trelldom. Dersom jeg ikke dødet legemets gjerninger, da ville jeg snart være en syndens trell, men ved å døde den er jeg fri og skal leve. Man kan leve i den første nåderus og innbille seg at loven i lemmene er borte. Nåden smaker så fortreffelig og er så overveldende at man finner intet hos seg selv å dømme. Dette kommer ikke derav at man er blitt så fullkommen; det er kun Guds nåde. Når Gud en dag trekker nåden tilbake, så kommer tørrheten og som oftest frafallet. Alt dette beviser at nåden var ikke noe personlig eie. Gud hadde utløst den på grunn av Kristi offer; men han tar den tilbake når han vil; især når han skjønner at mennesket bare fråtser i nåden og gjør den til nytelse. Paulus hadde også nåde; men Guds nåde mot ham var ikke forgjeves. Derimot synes Guds nåde mot mange i våre dager å ha vært ganske forgjeves. Hele forsamlinger jubler i vekkelsestidene i nåden; men så snart Gud krever lydighet til gjengjeld, da svikter man. Det går bra så lenge Gud gir; men når han krever noe, da er det forbi med jubelen, og som oftest er det da loven i lemmene som begynner å røre på seg; den lov man under nådens overvettes jubel trodde for evig å være kvitt. Læren om at man var kvitt loven i lemmene får også dødsstøtet; men på grunn av falske læreres hykleri holder man på galskapen endog lenge etter at man har begynt å tjene både syndens og dødens lover.

Har vi en annen lov i lemmene, så la oss se den i øynene og oppta lovmessig kamp mot den. Alt lenge har man innbilt seg å være kvitt den. Men så lenge mennesket kan falle i snart den ene synd og snart i den andre, så tør vi med Paulus slå fast at det er loven i lemmene som er virksom.

Hva er så å gjøre? Jo, vi må døde legemets gjerninger ved Ånden.

Men nå kommer spørsmålet. Hva er legemets gjerninger? Ja, siden de skal dødes ved Ånden, så kan det ikke være gode gjerninger; de har sin rot i kjødet; men det er til gjengjeld aldeles ikke det samme som kjødets gjerninger. Hva står det om kjødets gjerninger? Jo, de er åpenbare, så som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom osv., osv. Gal. 5, 19. Tror noen at disse gjerninger kan dødes ved Ånden? Nei, de mennesker som gjør slike gjerninger har ikke fått Guds Ånd og kan da selvfølgelig ikke døde dem ved Ånden. De som gjør slikt skal ikke arve Guds rike, v. 21; men de som døder legemets gjerninger ved Ånden har jo allerede arvet Guds rike; for de har Ånden og skal leve.

Når man nå ikke lyder de syndige begjærligheter og døder legemets gjerninger ved Ånden, da vil syndelegemet omsider gå til grunne. Synden i kjødet får sin dom. Det var i kjødet at loven ikke maktet å komme synden til livs; men nå har Gud fordømt synden i Kristi kjød, Rom. 8, 3, og han er nå ved Kristi blod i ferd med å fordømme den i vårt kjød. Stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i kjød. Gjennom dette banet han en vei ved å fortrenge syndens lov i lemmene og isteden plantet han hele guddommens fylde i legemet. Denne fylde holder nå på å fylle oss, og av den har vi alle fått nåde over nåde.