53. Veien til sønnen

Den fullkomne åndens overbevisning er av Faderen og imøtegår synderen på alle hans veier. Alt peker i retning av Sønnen, soneofferet. Faderen drar ikke til seg selv, men til sønnen, og sønnen drar heller ikke til seg selv, men til Faderen.

Ingen kan komme til meg, uten at Faderen har dratt ham. Hver den som hører av Faderen og lærer, han kommer til meg. Joh. 6, 44 og 45.

All evangelisk forkynnelse er Faderens dragelse til sønnen. Noen tenker å komme til Faderen uten gjennom Sønnen; men Sønnen danner selv veien til Faderen, og annen vei til ham finnes ikke.

Synderen lar seg dra til Sønnen og finner i ham soning for sine synder og renselse fra en ond samvittighet. Slår han seg nå til ro med dette, så blir han stående der. Han ser opp til Jesus, som Israel så opp til kobberslangen og ble frelst. Enten man bærer dagens byrde og hete, eller man som røveren kommer i den 11. time så er lønnen den samme; for man er kun blitt enig om en penning: syndernes forlatelse. I denne stilling befinner de fleste kristne seg, enten de nå er døpt med Ånden eller ikke.

Veien til Faderen.

Ingen kommer inn på denne vei uten først å ha gått igjennom døren. Jesus sier: Jeg er døren, den som går inn gjennom meg, han blir frelst. Joh. 10, 9. I døren mottar man først syndernes forlatelse, dernest åndens dåp, og så er man rustet til å gå på veien. Men dessverre sier de aller fleste kristne, at Jesus har gått veien for oss og så slipper vi. De blir dermed stående i døråpningen og hindrer endog andre som vil gjennom.

Det første man møter på veien til Faderen er Åndens krav til lydighet. Da dette krav fører til lidelse etter kjødet, vender man seg heller bort etter Satans fristelser, han som lover frihet uten lydighet og kors. Hermed har vi to partier. Noen går veien i lydighet og kommer inn i Kristi lidelsessamfunn; andre hater lidelser og kors og vender seg bort etter Satan, idet de tror på en frihet basert på Satans løfter i stedet for på Guds.

Dette er årsaken til den pågående åndelige kamp i våre dager.

En leder innen de mest moderne fries rekker ble av en frelst, men skyldbetynget kvinne spurt om, hva hun skulle gjøre med en gjenstand hun hadde stjålet, før hun ble omvendt. Jeg må vel levere den tilbake, sa hun. Men vet du hva hun fikk til svar?

«Du vil vel ikke hjelpe Gud med frelsen?»

Når slike blinde veiledere, der selv roser seg av å være så rene, at de gjerne skulle vise frem sitt hjerte gjennom vindusglass, taler så formørket til en samvittighetstynget sjel, hvordan skal da folk finne frem. Stikk imot Åndens overbevisning preker de som Satan ulydighet mot Gud, og sådan ulydighet som hjertet på forhånd etter sine kjødelige tilbøyeligheter attrår. Hvorledes kan disse mennesker være Guds medarbeidere? Av hat til lidelser, lydighet og kors går de selv ikke på veien til Faderen og hindrer endog andre å gå den.

Men Gud være takk, med deres fremgang skal det være forbi; for ære være Gud, han har i sin store nåde latt sitt sanne lys opplyse veien så kraftig, at deres dårskap er blottet endog til advarsel og varsko.

Jesus er veien.

Han slipper ingen feig sjel inn på denne vei. Det er kun de Åndens lovbundne som vandrer på den. De som er villig til daglig å ta opp sitt kors og følge etter ham; for kun disse er hans disipler og får hans kunnskap. Også disse får frihet; men kun ved sannhets åpenbarelse; idet det virksomme håp i troens lydighet omskaper alle lidelser og trengsler i kjødet til en glede, som er så meget større enn deres glede i kjødelig frihet, som Guds barns glede er større enn verdens. Paulus sier i smaken av disse herligheter: For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål, 2. Kor. 4, 17.

Men hvorledes virker trengselen på slike mennesker, som sier at lydighet er trelldom og trengsel mangel på syn? Det kan ikke virke annet enn fortvilelse. Men så ærlig er man nok ikke, at man fortviler, man søker heller ny trøst i en ny løgn.

Tross alle disse kamper innad og utad, så fører allikevel veien gjennom Sønnen til Faderen, d.v.s. til fullkommenheten.

Salig hver sjel som finner frem og hjem.