- 480. Påskestevnet 1936 - Stykker og referater i fornyet utgave fra Skjulte Skatter av Johan O. Smith

480. Påskestevnet 1936

Vi må si til Guds ære og pris at stevnet ble mer velsignet og herlig enn vi hadde håpet og trodd. De to første dager — skjærtorsdag og langfredag — var det brødremøter, og vi var da samlet over hundre brødre fra forskjellige kanter av landet. Mellom møtene var det bønn og bibelsamtaler til langt på natt.

Påskeaften begynte selve stevnet. Vi var da samlet ca. 300 mennesker, så alle plasser var fullt besatt, likeså galleriet og inngangen. Mellom møtene var det bønnemøter alle vegne fra loft til kjeller. Må anta at ca. 30 à 40 venner ble i fylt ånd og kraft fra det høye og fikk tungemålsgaven. Det var en masse ekstra gode vitnesbyrd. En bil med 16 venner kom fra Trysil og Ljørdalen, hvor de unge brødre har virket. De ble kraftig styrket i troen og reiste glade hjem igjen. Det er jo umulig med penn og blekk å få nedskrevet alt det gode vi hørte, men skal gjengi noe av det:

2. Kor. 3, 4—11. Åndens tjeneste går alltid ut på å utta ofre i mennesket. Det er tjeneste for «den levendegjørende ånd». Denne tjeneste tar livet av kjødet og utfrir vår ånd, idet Åndens sverd skiller mellom sjel og ånd, så blodet (sjelen) av vår himmelske yppersteprest blir båret inn i helligdommen (Hebr. 13, 11), og vår ånd blir av den 2. Adam gjort levende. Vær derfor ikke redd når åndens tjeneste går ditt kjød imot, for Ånden strider mot kjødet og bringer det til å bli korsfestet med Kristus. Der på korset blir alle kristne til ett, og kun der. Det gamle menneskes plass er på korset, og ved Åndens tjeneste blir det plassert der. Dette er hemmeligheten til vår enhet, fred og glede. Men når det gamle menneske farter om nede av korset, da blir det splid i forsamlingen. Denne Åndens tjeneste finner motstand alle vegne blant kjødelige kristne, men vi taper allikevel ikke motet, for vi har sagt oss løs fra de skammelige snikveier, og forfalsker ikke Guds Ord, men ved å kunngjøre sannheten anbefaler vi oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn. 2. Kor. 4, 1 og 2.