472. Fra samtalemøte skjærtorsdags natt

Tema: Hvorledes skal vi få det beste frem i menigheten? Det tar tid å bli fullkommen i vår tjeneste. Derfor gjelder det å være bevæpnet med Frykts Ånd. «Den som har øre, han høre.» Når der f.eks. sies: Be kort, så må alle rette seg der etter. Da blir det velsignet. Vi må gjøre avgjort forskjell på å be hjemme og be på møtet. Hjemme gjelder det for så vidt bare meg; men på møtet er det ikke bare meg det gjelder, men alle, og alle skal oppbygges. Å be lange, personlige bønner for foreldre, barn og slekt etter kjødet er uviselig. Man tenker da ikke på andre, bare på seg selv. Vi må i våre bønner innstille oss etter de tilstedeværende. Den som innleder bønnemøtet, må være orientert og forstå situasjonen.

Likeså med vitnesbyrdene. På stevner hvor flere ordets tjenere er tilstede, bør 2 à 3 av de eldste brødre begynne med å legge ut Guds Ord. Deretter bør de øvrige fatte seg i korthet så menigheten får høre flest mulig. Enhver må her passe seg selv. Alt skjer til oppbyggelse. Å sitte på et møte og høre er som å sitte ved et bord og spise. Når forsamlingen er mett, må den ikke pådyttes mere mat. Sann ydmykhet og gudsfrykt vil tilsi enhver å være sømmelig ved Guds bord, likesom man er det ute i verden blant oppdragne mennesker ved bordet, når man spiser.

På en utlånt sangbok under et møte i Skien hadde en ukjent person skrevet: «Tal kort, lange taler forfeiler.» Vi takker «den ukjente» for denne gode formaning.

Vi må være naturlige både under bønn og vitnesbyrd. Ingen skal gjøre seg bemerket med ekstra geberder o.s.v. Alle feil kan bortryddes, når menigheten er ydmyk nok til å høre på de eldre brødres tilrettevisninger. Ved å vandre i Herrens frykt, vil vi bli følsomme.

Den som taler og har forsamlingens øre, kan fortsette å tale, men begynner den å bli urolig, da må taleren sette seg ned øyeblikkelig. Man må altså gi akt på forsamlingen mens man taler. Ofte går det an å begynne å tale drevet av Guds ånd og så fortsette i egen ånd. Her må vi slutte når Guds ånd slutter å drive; for det som kommer frem fra oss selv, er intet å høre på. Blir alle våkne her, så blir det oppbyggelig og herlig å komme sammen.