400. Den første kjærlighet

Åp. 2, 2—5. Hva vil det si å ha forlatt den første kjærlighet? Vi må gå tilbake til hjertets skjulte tanker og råd. Hebr. 4, 11—12. I hvert hjerte er det rådslag­ning. Når Gud åpenbarer vårt hjertes tanker, holder vi rådslagning om enten vi skal gjøre Guds vilje eller vår egen. For hver gang Ånden taler i hjertedypet, så avhenger det av min frie vilje om jeg vil holde råd med ham. Den første kjær­lighet er å høre hva han sier og rette seg etter hans råd. Hvis ikke, så flyttes ly­sestaken. Mon tro om ikke lysestaken er flyttet både her og der, fordi lederne ikke sluttet råd med Herrens røst.

«Gi Herren ære og makt!» Salm. 96, 7. Hvorledes kan vi fra spedeste begynnelse gi Herren makt? Derved at vi gir ham makt over oss i det skjulte, der hvor in­gen ser oss. — Hører vi ikke den helliges røst og stiller våre hjerter deretter, får vi ikke Guds ære. I hjertets dypeste ve­sen står domstolen, og derfra går alle or­drer. Der tar jeg dommen over meg, og der legger jeg min vilje under hans. Der­fra går dobbeltbekken, og hvor den kom­mer, blir det liv og rørelse alle vegne. Spør du andre hva du skal gjøre, er det fordi du ikke har øvet deg i å sitte i Guds råd i det daglige liv.

Den første kjærlighet er å være i kon­takt med Faderen og Sønnen. «Jeg tar ikke ære av mennesker.» Joh. 5, 41. Vi kan ikke ta ære av mennesker når vi står i kontakt med den levende Gud. Tar man ære, så er man i en forkjært stilling med sin tankegang og hele sitt vesen.

«Hvorledes kan I tro, I som tar ære av hverandre, og den ære som er av den eneste Gud, den søker I ikke?» Joh. 5, 44. En kan ikke tro når en tar ære av men­nesker. De som hører Guds røst, forlater seg på den og spør ikke hva mennesker sier. La det gå som det vil, bare hør og bli i den første kjærlighet. Det er de som forblir der, som elsker Gud.

«Den som taler av seg selv, søker sin egen ære, men den som søker hans ære som har sendt ham, han er sanndru, og det er ikke urettferdighet i ham.» Joh. 7, 18. Det er fin lære som ikke kan gjen­drives. Der er skjulte skatter. Derfra ut­går det velsignelse så lenge en forblir i renheten.

Faderen sa om Jesus: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbe­hag; hør ham!» Matt. 17, 5. Dette vil han også si om menigheten, om vi hører hans røst og gjør hans vilje. Du er et fint in­strument. Gud taler til deg, se til å realisere det du hører! Mon tro det da ikke skal bli en menighet som det spørres lang vei av? Du skal beseire alle, men ingen skal beseire deg, når du dømmer hjertets skjulte tanker og råd!