388. Judas’ brev

Judas hadde tenkt å skrive til de kalte, som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus, om vår felles frelse, hvis forbilde er den frelse som Israel fikk da blodet ble strøket på dørstolpene, da morderenglen gikk forbi og sparte deres førstefødte sønner, den frelse som Israel fikk da de drog igjennom det Røde Hav etterfulgt av Farao med hele hans hær. Israel kom over på den annen side, og deres fiender satte etter dem, men druknet alle sammen for deres øyne. Dette storverk av Gud satte slik stemning i folket at de sang Gud lovsanger for denne frelse både på den andre side av det Røde Hav og senere i menighetsmøtene. Gud hadde lovet å føre dem inn i det forjettede land og hadde utvalgt Moses og Aron til tjeneste under vandringen. Men Gud prøver alt sitt folk, og han lot dem straks komme til Mara, hvor det var bittert vann. 2. Mos. 15, 23. Da knurret folket mot Moses og sa: Hva skal vi drikke? Bare det at de knurret, viste at deres hjerter var ikke rett innstilt for Gud. Moses ropte for dem til Herren, og han fikk ved et tre gjort det bitre vann godt. Israel var overgitt en tro på Guds makt til å frelse, men for å beholde denne tro måtte de stride for den, og det gjorde de ikke; de knurret. Det var om denne frelse Judas ville skrive med formaning. For det ligger en stor frelse i troens strid. I denne frelse får en bruk for nåde til betimelig hjelp, vi blir ydmyke, bøyet og saktmodige. Knurren blir borte, seieren titter frem og Guds velbehag kommer over oss. Annerledes gikk det med dem Judas siterer til. De forvente Guds nåde til skamløshet. Derfor måtte han, tross de visste alt, minne dem om at Herren, etter at han hadde frelst folket ut av Egyptens land, siden ødela dem som ikke trodde, og om at de engler som ikke tok vare på sin høye stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag; likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måte som disse drev hor og gikk etter fremmed kjød, ligger for våre øyne som et eksempel, idet de lider en evig ilds straff.

Hele Israel var delaktig i frelsen fra Farao og Egypten, men Gud hadde ikke behag i de fleste av dem. De bar med seg Moloks telt og Remfans stjerne og dyrket i lønndom avgudene. Det oppsto på denne måte partier blant folket. Og denne partidannelse utartet seg til at Korah, Datan og Abiram med 250 av de ypperste blant folket satte seg opp mot Moses. Alle disse ugudelige mennesker, som på ingen måte stred troens gode strid, var også delaktig i den felles frelse, idet de alle ble døpte til Moses i skyen og havet, og de åt alle den samme åndelige mat og drakk alle den samme åndelige drikk; for de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus. Likevel slo Gud dem ned i ørkenen.

Vi har i våre dager ofte store vekkelser. Folket blir frelst fra Satan og verden og fryder seg i denne felles frelse. Men de går der som får uten hyrder og hengir seg litt etter litt til de gamle syndige vaner, og verdensånden får igjen makt over dem. Og så kommer frafallet og ugudeligheten. De har ingen til å formane seg til å stride troens gode strid, så de forlater forfengelighet, gjerrighet, havesyke, slemt snakk av sin munn, o.s.v. Lederne har som regel ikke selv øvd seg i gudsfrykt og tro, og så blir de selvfølgelig udugelige til å lede andre inn på denne troens og seierens ypperlige vei. Og er det noen som forkynner disse troens vei, livets vei, da er straks Korah, Abiram og Datan med hele deres hop, det ypperste på menighetsmøtene rundt omkring, rede til å advare mot Guds vei.

Du vil ha lagt merke til at på større stevner og ved festlige anledninger rundt omkring i religiøse leire møter en villig opp for å ete og drikke og nyte gleden over å høre god sang og musikk. Her møter skamplettene villig frem. Men når det gjelder bønnemøter og vitnemøter, der en skal forkynne troens lydighet og troens strid, der demonstrerer de med sitt fravær. Dette beviser at de er frafalne og har tapt den felles frelse som de engang hadde fått med Moses og Aron og alle hans hellige.

Disse er vannløse skyer som drives avsted av vinden; trær, nakne som om høsten, ufruktbare, to ganger død, opprykket med rot.

Skjønt alle disse mennesker var delaktig i den felles frelse med syndenes forlatelse, så var de dog ved sin troløshet sunket ned til å bli som vannløse skyer. Forsamlingen sitter og venter på regn — velsignelsens regnstrømmer — og så kommer det intet regn. De er vannløse skyer.

De er to ganger døde. Først var de døde i synder og overtredelser, så ble de frelst; men ved å unnlate å stride troens gode strid begynte de atter å leve etter kjødet og døde derved. De er altså to ganger døde. En lignende tilstand finner vi igjen i menigheten i Laodikea. De sa de var rike og hadde overflod og fattes intet; men de visste ikke om at de var usle, ynkelige, fattige, blinde og nakne. Åp. 3, 17.

Ville havsbårer som utskummer sin egen skam; villfarende stjerner, for hvem mørkets natt er rede til evig tid.

Vi vet om høsten når stormen hyler, at havsbårene farer mot stranden og utskummer vrakrester, tang og andre flytende gjenstander. Likedan gjør disse frafalne religiøse masser, når Gud sender vekkelser i by og bygd, da farer Satan og onde ånder inn i disse religiøse masser, og de tror seg å gjøre Gud og mennesker en dyrkelse ved å få stoppet alt guddommelig liv. Herodes og Pilatus blir enige. Den geistlige og verdslige makt forenes, og pøbelen slutter seg til med hån og steinkast. Det er ikke den døde og stillestående kristendom en hater, men det er ånd og liv en vil til livs, og her slutter teologene og prestene seg mannjevnt til for atter å få innført døden. Og når den igjen er innført, da slutter de ville havsbårer å fråde. Dette er en kjensgjerning gjennom alle tider.

De er som villfarende stjerner som farer avsted med et tilsynelatende lys, men da disse stjerner ikke reguleres av åndens lover, så forsvinner de omsider i mørkets natt, idet de etterlater seg død og mørke.

Ved tro skjønner vi at verden kom i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke ble til av det synlige. Hebr. 11, 3.

Jeg har aldri hverken hørt eller sett noen teologisk skole har hatt tro som fag på sin timeplan. Heller ikke kan en lese eller studere seg til tro. Og dog kaller en seg, etter å ha gjennomgått universitetets teologiske skole, for lærde, og de som ikke har gått denne skole, blir kalt legmenn. Men ved tro forstår vi at denne oppfatning er stikk imot Guds ord, som gjør den fattige troende vis og denne verdens vismenn til dårer.

Disse var det Enok, den syvende fra Adam, spådde om da han sa: Se, Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde, og for alle de harde ord de talte mot ham, de ugudelige syndere.

I kraft av denne sin formente opphøyede utdannelse gir de seg av med å tolke det de av naturen skjønner — uten tro — og så forderver de seg selv. v. 10.

Men I, elskede, oppbygg eder på eders høyhellige tro, be i den Hellige Ånd, og hold eder således i Guds kjærlighet, mens I venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv!

Ja, Gud være takk at det også i våre dager finnes elskelige mennesker som oppbygges på sin høyhellige tro etter Guds ånds ledelse, som virker troslydighet i våre hjerter. Slike som ikke forlater stien og ikke lar Guds nåde for seg være forgjeves. Med disse elskelige har vi åndssamfunn uten innskrivning i noen protokoll, og blant disse kjære venner er det ved den innbyrdes kjærlighet en menighetsorden som kun den Hellige Ånd kan skape.