324. Den tregrenede kjøttgaffel

Idet I først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning. For aldri er noe profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd. 2. Pet. 1, 20 og 21.

Når nå skriftene ikke er gitt til egen tydning, så må de tydes ved Åndens åpenbarelser. Hvor elendig blir det da ikke å høre Guds Ord tolket av kjødelige mennesker. Kjødet strider jo mot Ånden, hvorledes skal da vel et kjødelig menneske kunne tolke Guds Ord?

Overalt hvor det ikke er åpenbarelser, blir folket tøylesløst. Det kan vi se av 1. Sam. 3. Og Herrens ord var dyrt i de dager profeten Eli levde, og av syner var det lite. Eli var en slapp profet, han kunne ikke lenger høre Guds røst. Gud måtte velge den unge Samuel til profet og tale til ham om både Israels hus og Elis hus.

Vi har i våre dager fullt opp av prester og predikanter, men hvor mange av dem har åpenbarelser, så de kan tolke skriftene ved den Hellige Ånd? Nei, det er som i Elis dager; Guds Ord er dyrt og av syner er det lite. Er det en ung «Samuel» som Herren taler igjennom, da blir han holdt for å være en farlig mann, især for de som har Elis sløve øyne og er omgitt av hans ugudelige sønner og prester. For Herren sa ved den unge Samuel: Aldri i evighet skal Elis ætts misgjerninger kunne sones med slaktoffer eller med matoffer.

Elis sønner var ryggesløse, de brydde seg ikke om Herren. 1. Sam. 2, 12. Sådan var prestens adferd mot folket: Så ofte noen kom med et offer, og kjøttet ble kokt, kom prestens dreng og hadde en gaffel med tre grener i sin hånd; den stakk han ned i kjelen eller i gryten eller i pannen eller i potten, og alt det som kom opp med gaffelen, tok presten til seg. Således gjorde de med alle israelitter som kom der til Silo.

Elis sønner syndet mot Herren og mot folket. Der var ikke frykts ånd i dem.

Således kan en menighetstjener også bli glupsk og forsynde seg mot Herrens offer idet han sent og tidlig har offeret for øye og preker om det direkte og indirekte. Han bruker kjøttgaffelen og roter omkring i kjelen eller gryten eller pannen eller potten med en masse skriftsteder, og det som henger på, tar han med seg. Det er ryggesløshet, man søker sitt eget og bryr seg hverken om Herren eller folket. Derfor blir man udugelig til tjenesten. En ung «Samuel» står klar til avløsning.

Endog før de brente fettet, kom prestens dreng og sa til den mann som ofret: Kom hit med kjøtt til å steke for presten! Han tar ikke imot kokt kjøtt av deg, bare rått. Så sa mannen til ham: Først må fettet brennes, siden kan du ta for deg etter som du har lyst til. Da svarte han: Nei, nå straks skal du komme med det; ellers tar jeg det med makt.

Og de unge menns synd var meget stor for Herrens åsyn; for mennene ringeaktet Herrens offer.

Men Samuel tjente for Herrens åsyn — en ung gutt kledd i en livkjortel av lerret.

Den som gjør krigstjeneste, blander seg ikke inn i livets sysler for å tekkes sin hærfører. Han skal la seg nøye med sin del; for Gud har sagt: Søk først Guds rike, så skal I få det øvrige i tilgift. Men nå synes man det ikke er nok det man får i tilgift, og så begynner tiggeriet både direkte og indirekte. Man rører rundt i gryten, potten og pannen med den store tregrenede gaffel. Herved forakter man Herren og hans ord, likesom man forakter folket (menigheten) derved, at man setter press på og øver myndighet for å få frem offeret.

Dersom du på din ferd skulle treffe på slike «Eli sønner» eller på slike «soldater», som ikke lar seg nøye med sin del, da la dem fare tomhendet. Se deg om; for Gud har ansatt en ung Samuel før den gamle Eli har falt baklengs og brukket nakken for sin synds skyld.

Du på din side bør bringe Herrens offer til nødvendig tjeneste; for det er godt å være parthaver i Herrens arbeide. Men til Elis sønner bør du ikke gå med ditt offer. Så pass forståelse bør vi ved Åndens lys og åpenbarelser ha av skriftene.

Folket ble tøylesløse i Arons dager, da Moses var borte i 40 dager. De gjorde en gullkalv og ofret til den. Det er tøylesløse folk som ofrer til gullkalven. Vokt deg, at du ikke gir din gave til gullkalven, som er havesyke.

Guds menighet består ikke bare av Ordets tjenere. Der er alle mulige slags tjenester i menigheten. Ingen tjeneste er overflødig. Ved å gå frem i Guds lys og kunnskap vil enhver finne sin plass og sin tjeneste. Et glass vann gitt til en profet fordi han er en profet, skal ingenlunde bli ulønnet.

Med den store tregrenede kjøttgaffel roter man om i gryten, potten og pannen etter alle slags ofre, også arv leter man etter. Det er nok langt fra at man lar seg nøye med sin del.

Når predikanten ikke får noen del, da er det fordi Gud ikke har sendt ham. Han føler seg frem i potten og gryten og pannen med den store kjøttgaffel, men dessverre henger der lite på. Og så begynner tiggeriet til vanære for Gud og hans sak.

Slik bør det ikke være. Arv skal man ikke gi levitten i Israel. Gud er hans arv. Men i den gamle pakt skulle prestene ha tiende. Heller ikke den nye pakt har glemt de som forkynner Ordet i Ånd og sannhet. Når de gir åndelige goder, hva stort er det da om de høster det timelige. Man skal ikke binde munnen på den okse som tresker. Ved å følge Åndens virkninger og Guds Ord, vil enhver finne de ofre som han skal yte. Når det blir gjort, vil tiggeriet mer og mer forsvinne. Inntil da får man lide ondt med evangeliet.