301. Den nye pakts lover og bud

Gud har opprettet en pakt med oss, idet han har gitt oss lovene i hjertet og skrevet dem i vårt sinn. Hebr. 10, 16.

Jesus var Guds lover lydig inntil døden. Denne Jesu død forplanter seg til alt kjød; for er en død for alle, da er alle døde. Jesu Ånd bærer i seg hele Kristi verk, også hans død. Derfor kan Ånden overbevise verden om synd, rettferdighet og om dom. Alt dette er gjort for oss. Nå skal vi da selv holde hans lover og bud like til blodet og døden.

Det er her mennesket ikke vil gå med. Det er godt og vel så lenge man hører tale om hva Jesus har gjort for oss, at han har lidt døden etter kjødet, at han har drukket kalken, det er så rimelig; men at vi også skal lide med ham, det blir ikke tålt. Dog er det så. Guds vilje er vår helliggjørelse. Den åpenbares for oss i hans lover og bud samt i skriftene. Følger vi trofast etter her, så vil vi få livsens lys og bli levendegjort av den 2. Adam. Her går den nye og levende vei gjennom forhenget, d.e. hans kjød. Denne vei er trang, og få vandrer på den, dog bærer den helt frem til Faderen. Her spaltes sjel og ånd. Vi behøver ikke å lese om det fra andre personer; for vi har selv erfaringen. Dette er korsets vei, den nye testamentes kalks vei: Jesu Kristi vei, han som sier om seg selv: Jeg er Veien. Få finner frem her; for man vil ikke daglig ta korset opp og lide med ham. Dog, Gud være pris, en her og en der tror på denne vei og vandrer på den. Med slike har vi det mest vidunderlige samfunn. Men det merkelige er at mot slike personer advarer de kjødelige kristne. Dermed taler de ille om Guds vei og om de personer som vandrer på den. At det virkelig er så, det har jeg for min part over 30 års erfaring for. Men vi taper ikke motet for det. Tvert om blir vi mer og mer styrket i troen for hvert år som går. Ingen har til dags dato formådd å gjendrive en eneste tøddel av det Guds Ord vi tror på og arbeider for. Det viser seg også som skriftene sier, at de som lever etter Herrens lover og bud, de blir som Sions berg, som ikke rokkes.

Den falske frihet eller skjøgen har trengt seg inn blant Guds folk alle vegne og har fordervet alt som heter lover og bud. Det tilhører alt sammen den gamle pakt, sies det, og den som ikke skjønner det, han er ikke frigjort. Jo, mine kjære venner, vi kjenner nok grundig til friheten i Kristus som ligger i Ånden og ikke i kjødet; men vi kjenner også den sataniske lære som slipper kjødet fri istedenfor å korsfeste det. Dermed har skjøgen vunnet seier, og fruktene kommer øyeblikkelig i form av: partier, vrede, hissighet, persons anseelse, hor, ikke betale gjeld o.s.v. Jo, vi kjenner skjøgens frihet, den som har dåret forsamlingene av ethvert navn, så endog de som burde vite bedre, er blitt revet med. Hva Gud gir det vet menneskene så inderlig vel å søle til. Et lite barn er vakkert og uskyldig når det fødes til verden. Men la en 30 à 40 år rulle hen over dette barns liv, og se så på det, så skal du se synden har herjet. Således også med vekkelser fra Gud. Alt som kommer fra ham, er rent; men når menneskene har behandlet vekkelsen og nådegavene en tid, så er det hele blitt tilsølt. Man lager forretning på vekkelsen, tjener penger på den, idet man skriver inn i partier og skattlegger brødrene. Hermed oppstår det fiendskap mot de venner som ikke vil la seg innrullere i deres parti, og så har Satan spillet gående. Han er kommet for å splitte, ødelegge og slå i hjel. Dersom det var om å gjøre å opplære folk til gudsfrykt, til å vandre på veien og undervise dem om rettferd, avhold og dom, som apostlene gjorde, da ville kristendommen bli en kraft som man måtte regne med og som ville få menneskene til å tro.

Paulus sier til Timoteus: Jeg byder deg for Gud, som gir alle ting liv, o.s.v., at du skal holde budet rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. 1. Tim. 6, 13—14.

Her har vi den nye pakts bud skrevet i hjerte og sinn. Disse bud virker akkurat som nevnt i Rom. 7. kapittel: Budet som var til liv, det ble funnet å være meg til død. Dette er Kristi død, den hvor i vi hengis til stadig ved å holde budene. Ved dette blod går vi inn i helligdommen. Hebr. 10, 19. Og her får vi de tre vitner: Ånden, vannet og blodet. Disse går ut på ett. Dette er Guds vitnesbyrd, og den som tror på Guds Sønn har vitnesbyrdet i seg selv. Det er dette vitnesbyrd som seirer over verden. Det er holdte buds vitnesbyrd like inn i Kristi død. Vannet renser utvendig, og blodet renser innvendig, og Ånden gir sitt vitnesbyrd og samtykke. Men her kreves troens lydighet for å nå frem til dette alt beseirende vitnesbyrd. Fyrstedømmer og makter samt all satans makt, verdens herrer som regjerer i denne tids mørke, kjødets krav, ja alt legges til fote som beseiret under dette velsignede Jesu Kristi vitnesbyrd.

Satan og hele hans hær kan ikke nå oss uten gjennom kjødet. Når vi derfor holder kjødet med alle dets lyster på korset, da er all ondskap beseiret. For det er det som går ut av munnen som gjør mennesket urent. Vreden blir naglet til korset, likeså all annen ond lyst.

Så lenge det er noe kjød i oss, så lenge virker budene og lovene. For i kjødet bor intet godt. Om vi derfor er Guds barn etter ånden, så er vi dog Jesu Kristi treller etter kjødet. Men vi er ikke lenger i kjødet, men i Ånden såfremt Guds ånd bor i oss. At vi er i Ånden og lever i Ånden vil ikke si det samme som at kjødet ikke eksisterer mer. Jo, det er der, og Ånden strider mot dette kjød, som er land som ennå ikke er inntatt. Salige troens strid, salige bud og lover, når jeg oppnår å holde dem. Her går den nye og levende vei gjennom forhenget, kjødet. Dette er veien frem til Jesus Kristus i fullendelsen og til Faderen i evighet. Derfor vil både Sønnen og Faderen komme for å ta bo hos hver den som har hans bud og holder dem. Her går liv og lære hånd i hånd. Joh. 14, 23.