275. De ofret sine sønner og døtre til maktene

Dette er skrevet oss til forbilde, for at vi ikke skal gjøre det samme. Vi har en avgud som heter

Verdslig storhet.

Denne gud tilbes snart sagt av alle mennesker, både av verdslige og religiøse mennesker. Både av rike og fattige. For å bli prest i statskirken må man ha studert. Man må på toppen av samfunnsstigen, så høyt opp at alminnelige mennesker ikke tør tale frimodig til dem. Og nå har jeg latt meg fortelle at metodistene kommer etter, idet man for å bli metodistprest skal ha middelskole-eksamen, men helst også artium. De kristne staser seg til i silkekjoler med perleband om halsen, og med plateringer på fingrene. Småkirkens prester setter seg til med en slags presteuniform for å skille seg ut. Guds folk beundrer det store og de store. Deres barn må opplæres i alt som kan gi dem rang og sete blant de store, selv om det skal skje på kristendommens bekostning. De må ofres til avguden: Verdslig Storhet. Og har man først ofret dem på dette alter, så får man dem aldri tilbake. Abraham ofret sin sønn etter Guds vilje; men nå ofrer man sine barn etter kjødets vilje, etter det man som kjødelige mennesker beundrer. Israel ofret sine sønner og døtre til maktene. Det samme gjentar seg til alle tider. Man gir alt hva man eier for å få plassert sine sønner og døtre blant denne verdens herrer, blant dem som har makt i denne verden. Og dog sier Jesus: Mitt rike er ikke av denne verden. Men for å få en plass i maktene må man ha kunnskap inn i dette forkrenkelige hode som kun lever en kort tid. Ikke alene lyse hoder blir påkostet, men også barn som stabber og sliter som gjensittere. Foreldrenes ære må reddes. Alt må ofres for den på avgudens alter. Og dog sier Paulus: Men det som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap. Ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd. Fil. 3, 7 og 8.

Med Guds lys og Guds kunnskap kan man tale som Guds Ord, uten verdslige eksamener. Men det er vitterlig, at folk med verdslig visdom er noen store etternølere, når det gjelder å gripe Guds kunnskap ved tro. All deres viten henger igjen som tunge blylodd. Alltid skal det gjøres sammenligninger mellom den verdslige visdom (som er tomt bedrag) og Guds visdom, som skal åpenbares i sin tid for å herske over alle fyrstedømmer og makter.

La oss ofre våre sønner og døtre til Herren. Det er sann gudsfrykt. Må vi lære dem opp i alt det som Gud synes er stort, så de kan tekkes ham. La oss ofre dem til ham som er hode for alle fyrstedømmer og makter, så skal vi få dem til evig eie.

Jeg spurte nylig en prestesønn: Du skal vel bli prest, du. Hertil svarte han: Nei ikke om de ville henge meg opp på prekestolen. Han ville bli skuespiller. Legg merke til prestenes sønner og døtre. Se til om de ikke alle — så godt som — er ofret til maktene. Be Gud om øyensalve så du kan se det. Leser du i en religiøs avis, nær sagt hvilken som helst, så vil du se at understrømmen i avisen er avgudsdyrkelse, tilbedelse av verdslig storhet. Ledelsen av religiøse forsamlinger er nær sagt bestandig inspirert av verdslig storhet. Og Guds folk vil gjerne ha det slik. En nyomvendt skuespiller kan gjerne være leder for Guds folk. Bare han eller hun er verdslig stor og har den fornødne anseelse og dannelse. De religiøse forsamlinger beundrer en slik sammensatt ledelse. Derfor stiller man da også krav om verdslig utdannelse. Gud og verden skal nå slåes i sammen. Man dyrker avgudene på høydene. Den fattige og ringe kan være så gudfryktig han være vil, og hans Guds kunnskap og lys kan være så stor den være vil, han er og blir en uanselig mann. Hans ringe anseelse etter kjødet stiller ham i klasse med mindre verdige personer. Kristi vanære hviler over ham, og han er ikke skikket som prest for folket. Dog, Gud være takk, han kan være skikket som prest for Gud. Ez. 44.

Jeg har lenge forundret meg over at vennenes barn så godt som alle helt fra barnsben frykter og elsker Gud og har all sin lyst i Herren og hans hellige. Men nå forstår jeg hemmeligheten: De er ikke ofret til maktene, men til den levende Gud ved Jesus Kristus vår Herre.

Rett så, kjære brødre. Av slike folk dannes det en Guds slekt, som lever og blir evinnelig. Men avgudsdyrkerne går til grunne.

Mine barn! vokt eder for avgudene! 1. Joh. 5, 21.