269. Utgang fra døden

Skriften har lagt alt inn under synd, for at det som var lovt, skulle ved tro på Jesus Kristus bli gitt dem som tror. Gal. 3, 22.

Når nå alt er lagt inn under synd, så gjelder det for oss å finne utvei fra den. Selv våre beste gjerninger er besmittet av synd. Men den dag de blir syndige for oss, taper vi troen på oss selv. Dog kan det gå år og dager hen av vårt liv før vi får øynene opp for hvor vi i bunn og grunn er fordervet. Vi synes nok vi gjør noe godt, når vi gjør vårt beste; men ved nøyere å betrakte det så finner vi at synden kleber ved. På den måte får vi øynene opp for at i meg, det er i mitt kjød, bor det intet godt. Denne selverkjennelse er sann og god i Guds øyne. Med en så sort bakgrunn flyr vi til Kristus Jesus og ber inderlig om hans hjelp, og han bønnhører oss og tar bolig i våre hjerter. Da blir disse ord sanne: Sort er jeg, men yndig, I Jerusalems døtre, som Kedars telter, som Salomos telttepper. Høys. 1, 5. Kedars telter var nemlig av sort harduk. Fra nå av er Jesus Kristus vårt liv. Han skal vokse og vi avta. Livet blir nå lett og enkelt å leve. Det svære trelleåk er kastet av. Lovens trykk og innestengsel er blitt avløst av Kristi frihet, idet loven er blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort ved tro. Vi er kommet inn i Kristi legeme og følger dets lover, idet vi har korsfestet kjødet med dets lyster og begjær. Korsfestelsen bringer lidelser, Kristi lidelser; men de befrir oss fra fordømmelsens lidelser. Altså har vi frihet og glede midt i korsfestelsens lidelser. Det som var lovet, nemlig Jesus Kristus, frigjør meg fra syndens makt, fra syndens og dødens lov. Jeg hersker i Kristus Jesus over synden. Den er der, men får ikke mitt sinn med på sitt begjær. Dette er å være korsfestet. Vi er satt over i hans elskelige Sønns rike, hvor den nye skapning skal få næring og vokse opp til manns modenhet. Dette liv bærer vi innen i oss, og noe annet liv gjelder ikke. Alt annet er underlagt synd. Derfor må vi ta vare på denne fagre skatt. For det er dette liv som skal leve i all evighet. Hører vi Kristus til, da er vi Abrahams ætt og arvinger etter løftet.

Skriften har lagt alt inn under synd; men ved tro og lydighet mot troen frigjøres vi fra synden. Tror vi på syndens makt, da ligger vi under; dette kalles vantro. Men tror vi på Guds kraft i Jesus Kristus, så løses alle bånd og vi settes på oppstandelsens grunn. Ved tro gikk Jesus på bølgene. Ved tro falt Jerikos murer. Ved tro overlevde Josva og Kaleb alle sine jevnaldrende og fikk det gode land i eie, tross fiendenes mangfoldighet og styrke. Jødene trodde ikke på løftenes Messias, og de ble fordrevet fra sitt land for hundreder av år. Men de som trodde på ham, arvet det himmelske Jerusalem.

På grunn av vantro ligger i dag hele verden nede i mørke, arbeidsløshet, krig, strid, pengegriskhet, partier, skilsmisser, hor og all slags elendighet.

Ved tro kunne man seire over alt dette. Arbeid og velsignelse ville igjen komme over nasjonene. Men nå forkaster de Kristus, og da forkaster de sin egen hjelp.