219. Gå bort fra henne I mitt folk

Vi har eksempler på, at venner som har mottatt lys fra Gud, allikevel blir hengende ved sin verdslige familie. Men vi ser at de taper på det, og at deres halten til begge sider forderver deres åndelige liv. Man kan ikke tjene Gud og Belial. Båndet til familien er så sterkt, at Jesus bruker ord som «å hate» for å bevise, at intet mindre kan gjøre skilsmisse. Har vi i sannhet lært å elske Jesus og hans gode ånd, da vil vi hate all annen ånd, hvorfra den enn måtte komme. Om den kommer fra far eller mor eller fra søsken, gjør ikke saken bedre.

Så har vi forsamlinger som helt og holdent utelukker folk som forkynner korsets ord og Kristus åpenbart i kjød. De forstår ikke selv hva de gjør, idet de forfølger Guds hellige. Men Herrens ord til Saulus av Tarsus skal gå i oppfyllelse på dem: «Det skal falle deg hardt å stampe mot brodden».

Innom slike forsamlinger finnes også folk med Guds lys, dog ennå så vidt i mørke, at de virkelig tror å kunne vinne både lederne og andre.

Skal jeg redde folk opp av vannet, så får jeg jo selv se til å komme på det tørre. Jeg kan da ikke selv ligge i vannet, og søke å redde en annen fra å drukne.

La oss derfor gå ut til ham — utenfor leiren, idet vi bærer hans vanære. Hebr. 13, 13.

Blander vi en liter melk og en liter vann, så får vi melk og vann. Slik går det også sjeler som blander seg. Deres sinn blir delt. Det blir svake personer, haltende vesener, som langt fra blir noen dødsens lukt til død og livsens lukt til liv. Deres kjødelige forbindelser stjeler fra dem den guddommelige kraft, og det lille de måtte ha av guddommelig kraft stjeler fra dem familielivets kjødelige aroma. De blir som salt, som har mistet sin kraft, det duger ikke til annet enn å nedtredes av menneskene. Derfor sier Jesus: Dersom noen kommer til meg og ikke «hater» osv., han kan ikke være min disippel.