161. Utdrag av bibeltime avholdt i Kristiania

Matt. 5, 1—16.

«Og da han så folket gikk han opp på berget, og da han hadde satt seg, kom hans disipler til ham», v. 1.

Disiplene gikk til Jesus, ikke Jesus til disiplene. Jesus hadde ikke noe å lære av dem; men disiplene hadde noe å lære av ham. Slik skal det være blant oss også. Disiplene var Jesus nærmest. Det var de som skulle lære andre, hva de hadde lært av ham. Først disiplene, så folket.

«Og han opplot sin munn, lærte dem og sa: «Salige er de fattige i ånden; for himlenes rike er deres.» v. 23.

Jesu ord er konsentrert og enkle. Slik er visdommen konsentrert og enkel. Der kan sies meget om denne såkalte bergprediken. Men skal vi si det enkelt, da må vi bruke Jesu egne ord.

Fattig i ånden kan man være i alle stillinger i livet. La oss f. eks. ta bildet av en kunstmaler. Han er ivrig i sitt kall, strever for å finne det rette farger, får kritikk for sine arbeider, drømmer om at når han en gang får det til, da skal han bli en berømt mann, da skal pengene strømme inn, og der skal bli velstand i huset. Men han finner at intet av alt dette kan tilfredsstille ham. Tilslutt blir han så lutende lei det hele, at han vender seg fra det og til Jesus Kristus, som alene er den som fullkommen formår å tilfredsstille. Han er fattig i ånden. Slik kan det også være med en kunstner i musikk, eller han behøver jo ikke en gang være kunstner, eller med en tjenestepike eller en i hvilken som helst livs stilling.

Slik som vi mottok Kristus Jesus, slik skal vi vandre i ham. La oss tenke etter hver især, hvordan det var med oss, da vi kom til troen. Jeg for min del var lei av livet. Jeg syntes alt var stygt. Husene var stygge, trærne var stygge, musikken var stygg. Jeg hadde lyst til å gå bort og be dem tie stille når jeg hørte musikken spille. Men da jeg kom til troen, ble alt vakkert. Husene ble pene, trærne ble pene, musikken ble pen. Vi skal vedbli å være fattig i ånden bestandig. Når vi vedblir å være fattig i ånden da blir vi skrøpelige. Når vi vedblir å være fattige i ånden, da blir vi delaktig i oppstandelseskraften. Når Jesus er veien, da går det ikke an å sette seg på en stol på denne vei, vel tilfreds med det vi har fått. Stanser vi opp for og beundrer det vi har fått, da er vi ikke lenger fattig i ånden. Vi er hovmodige. Mange stanser ved syndenes forlatelse og er fornøyd med det. Kom ikke til dem og si at det gis noe mer. Vi alene vite. Den som er fattig i ånden er ikke én, som avgjør alle saker i en fart. Det er én som lar seg gjerne si.

«Salige er de som sørger; for de skal trøstes.» v. 4.

Hvem er det som sørger. Jo det er den, som bærer andre i sitt hjerte, ikke så snille og gode som de er, men nettopp slik som de er. Han ser at den er slik og den slik og tenker: Hvordan skal jeg få sagt deg, at du ikke har seier der, hvordan skal jeg få hjulpet deg ut av dette. En mor, som har en sønn som drikker, bærer ham i sitt hjerte. Hun står ved vinduet og ser etter ham og venter til langt på natt. Når han så endelig kommer, er han drukken eller har kamerater med, eller der er noe annet i veien med ham. Hun bærer ham i sitt hjerte, slik som han er med alle de feil han har. Hun bærer ham og sørger. Så en dag kommer en predikant til byen, og gutten hennes blir omvendt. Da blir hun trøstet. Det står ikke noe om at den som ikke sørger blir trøstet, men den som sørger. Det blir utfrielse for sjelene, frelse og seier, da blir hun trøstet.

«Salige er de saktmodige; for de skal arve jorden.» v. 5.

Mannen Moses var såre saktmodig, mer enn alle mennesker på jorden. 4. Mos. 12, 3. Hvordan var Moses blitt saktmodig? Til ham kom alle som hadde lidt urett og klaget sin nød for ham. Den ene kom og fortalte, at den og den hadde gjort det og det mot ham, og den annen at én hadde vært slik og slik mot ham. Og Moses hørte på alle disse klager. Når nå én gjorde ham noe ondt, så tenkte han. Skal jeg si noe da blir jeg jo lik den og den. Han har så meget å klage over og hun har så meget, skal nå jeg også klage blir jeg ikke bedre enn de andre. Og han tidde stille. Moses var et hoved over alt folket. Dessuten, hvem skulle Moses ha beklaget seg for? for Aron? Han var ikke befestet, han fikk folket til å danse for gullkalven så de ble tøylesløse. For Mirjam? Hun falt for oppsetsighet og ble straffet med spedalskhet.

De saktmodige skal arve jorden; men om de fattige i ånden står det at himlenes rike er deres. Det er altså noe annet å arve jorden. Når menneskene ser én er saktmodig, kommer de til ham og forteller, at den og den har vært slik og slik mot meg. Menneskene går til ham for å få dom i sine saker. Den saktmodige blir satt til dommer eller fyrste over mennesket. Han arver jorden; for hva er jorden annet enn menneskene. Det er ikke trærne heller ikke dyrene.

«Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet; for de skal mettes.» v. 6.

Menneskene vet ikke hva rettferdighet er. Rettferdighet er det samme som sannhet. At én betaler sin gjeld, det er rettferdig. Det er det første. Når en begår en dårskap da å lide for den, det er rettferdig. Når én synder å bære følgene av sin synd uten å klage, det er rettferdig. I omgang med menneskene å komme ut med det man har, si hva man mener det er rettferdig. Å sette alt og alle på sin rette plass det er rettferdig. Si til den som stikker seg frem, sett deg der ned og til den som holder seg tilbake, kom du høyere opp. Å være overfor hvert menneske slik som det tilkommer ham, det er rettferdig. En som hungrer og tørster etter rettferdighet, skal bli mettet, og det har noe å si å bli mettet med rettferdighet.

«Salige er de barmhjertige; for de skal finne barmhjertighet.» v. 7.

Den som vet, at han selv har noe å kjempe med, han er barmhjertig med andre i deres synd. Når en slik kommer i knipe, da sier menneskene. Denne har vært barmhjertig, la oss vise ham barmhjertighet igjen. Gud gjør det slik. Vi skal være barmhjertig mot dyr. Vi skal være barmhjertig mot alt, som lider og har det ondt.

«Salige er de rene av hjertet; for de skal se Gud.» v. 8.

Den rene av hjertet kan sammenlignes med et fotografiapparat. Jo renere hjerte, desto bedre apparat. Når én kommer til ham og forteller om vanskeligheter, som han er kommet opp i da avsetter det han hører seg i ham som i et fotografiapparat, og han forteller den annen hva han ville gjøre for å bli fri. Den annen hører på det og blir løst. Der er ingen som har slik makt til å løse sjeler, som den rene av hjertet, men heller ingen som kan binde og surre menneskene inn som han. Jesus sa til de menn som hadde ført til ham kvinnen grepet i hor: Den som er ren kaste den første sten; men der var ingen ren. De lusket ut alle sammen den ene etter den annen. Hadde der vært en ren, da kunne han kastet den første sten, som han var blitt befalt.

«Salige er de fredsommelige; for de skal kalles Guds barn.» v. 9.

Dette kan man ikke forstå uten å være fattig i ånden. La oss se på det motsatte — larmens barn. Vi har alle vært sammen med slike mennesker — støyende og larmende —. Å, nå kommer sirkus N. N. til byen! Nå trekker det opp til uvær! Nå tordner og lyner det! Nå er det hendt! Nå skal det skje! — Men den fredsommelige — om taket faller ned over ham han sier ingen ting. Om det elektriske lys slukner, han er stille. Om han har en verkebyll på kinnet, han gjør ikke noe bråk av det. Han har en fred i hjertet, som over veier og er sterkere enn alt det ytre som hender omkring ham. Når menneskene ser en slik mann, som er stille under alle forhold tenker de: Denne må være et Guds barn.

«I er verdens lys. En by, som ligger på et berg kan ikke skjules; man tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken, så skinner det for alle i huset.» v. 14, 15.

Man må være inne i huset for å se lyset. De som er på gaten ser ikke det lys som er i dette værelse. For å kunne se lyset i en annen, må jeg være i hans hjerte. Om du går i menigheten, stille og ikke åpner din munn, da ser ikke jeg noe lys i ditt hjerte; men begynner du å tale og åpne deg, da ser jeg det lys som er i deg. Om en utenforstående, én av verden snakker med oss, han ser ikke lyset, som er i vårt hjerte. Man må være i huset for å se lyset.

«La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen.» v. 16.

Lyset i oss kan ikke de andre se men de ser gjerningene. De ser den er rettferdig, den er barmhjertig, den er saktmodig, og de priser vår Fader i himmelen.