11. Korahs gjenstridighet

Og Korah, en sønn av Jizhar, sønn av Kahat, Levis sønn, og Datan og Abiram, sønner av Eliab, og On, en sønn av Pelet, Rubens barn, tok en hop med seg.

Og de sto frem for Moses tillikemed to hundre og femti menn av Israels barn, menighetens høvdinger, utkårne til menighetens møter, ansette menn.

Og de samlet seg imot Moses og imot Aron og sa til dem: Det får nå være nok; for hele menigheten er alle sammen hellige, og Herren er midt iblant dem; hvorfor opphøyer I eder over Herrens forsamling?

Da Moses hørte dette falt han på sitt ansikt. 4. Mosb. 16.

Korahs barn driver enn i dag sitt spill innen forsamlingene. Har Gud utvalgt seg ett eller flere redskaper til å ta vare på, hva han vil ha varetatt, står der gjerne opp en del Korahs barn og spør: Hvorfor opphøyer I eder over Guds forsamling? Er ikke alt bra som det er, mon vi ikke alle er hellige Guds barn og nettopp i den tilstand Gud vil ha oss?

Enhver Guds mann, som har hatt noe å bestille i Guds rikes arbeide vet om og har vært utsatt for disse folk. Paulus kjente godt til dem. Han prediket evangeliet for intet blant korintierne, da han mottok lønn fra andre menigheter for å tjene dem. Og det gjorde han blott for å beseire disse Korahs yngler, som sa seg selv å være Kristi apostler, skjønt de var falske apostler og svikefulle arbeidere. 2. Kor. 11. For å få blottet disse menn i korintiernes øyne prediket Paulus for intet; for, sa han, hva jeg gjør, vil jeg og heretter gjøre for å avskjære dem leiligheten, som søker en leilighet, for at de skal finnes like med oss i det som de roser seg av.

Judas skrev ikke meget, men i det lille han skrev måtte han utøse sin hellige vrede over Korahs menn, som han nok hadde hatt atskillig bry med. V. 11. De deltok uten blygsel i kjærlighetsmåltidene og foret seg selv; men de var skamflekkene ved sådanne måltider, sier Judas.

Intet under, at Paulus heller ville unnvære alt for å få satt disse mennesker utenfor. Skulle de finnes å være Paulus like i det stykke, så ville de heller gå, ettersom deres mål egentlig var å fore seg selv og søke ære. Det var her Paulus brukte sin visdom, han sultet selv for samtidig å få sultet ut og få brakt utenfor disse Korahs menn, som tilsynelatende hadde slik svær omsorg for menigheten. Og kuren hjalp, og det hjelper den dag i dag. La Korahs barn få seg en sultekur, og de gir menigheten og det hele en god dag og tar benene fatt til neste marked. Har nå Paulus sagt: Etterfølg meg, som jeg etterfølger Kristus, så la oss også etterfølge ham i dette stykke.

Det ligger så nær for hånden å ville være hellig og likesom ansett som de redskaper Herren bruker. Man er blant de fornemste menn på møtene, har gode talegaver og stor anseelse — især blant den hop, der likesom Loths hustru alltid har sitt hjerte og sine øyne festet mot det Sodoma, man har flydd bort fra. Derfor blir disse Korahs barn denne flokks anførere. Og så galt det enn kan være, så er det dog en Guds styrelse, at mennesker med slike forvente hjerter blir åpenbare og dernest utstøtt av Guds forsamling for å gå til grunne i sin gjenstridighet.

Likeså sikker som ugress i haven er Korah til stede når en Guds menighet begynner å utfolde seg. Men som oftest står selve menigheten på et så lavt åndelig nivå, at man ikke tør driste seg til å oppta kampen med ham. Lyset er for svakt; og så tror man det er kjærlighet og fordragsomhet å la satan husere og forstyrre det hele. En merkelig forståelse av kjærlighet! Moses og Paulus var frelst fra denne feighetens og motløshetens ånd. De var fylt med Guds Ånd — krafts og sindighets ånd samt Guds kunnskap, hvorfor de også uten å tvile opptok kampen og beseiret disse Guds fiender.

Korah ville ha ryddet av veien Moses for selv å få Mose førerstilling, men hva skjedde:

Jorden opplot sin munn og oppslukte dem og deres boliger og alle de folk, som hørte Korah til, og alt godset, V. 32. Og en ild for ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti menn (som var de fornemste, utkårne til menighetens møter).

Når Korah sinnelaget ville styrte en så kraftig Herrens anfører — som Moses — hvor meget mere ville ikke det samme sinnelag søke å styrte menn med mindre styrke.

Vi lever i en tid, da så godt som enhver sier seg å være rik og å ha i overflod og fattes intet. Mon ikke Korah fråtser i all denne rikdom; for Ånden sier: Du vet ikke, at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.