109. Fremmed ild

Moses og Aron gikk inn i sammenkomstens telt, og de gikk ut og velsignede folket. Da åpenbarte Herrens herlighet seg for hele folket, og der utgikk ild fra Herrens åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret; og hele folket så det, og de oppløftet fryderop og falt ned på sitt ansikt, 3. Mos. 9, 23 og 24.

Straks deretter tok Arons sønner Nadab og Abihu hver sitt ildkar og la ild i dem og la røkelse derpå: og de brakte fremmed ild for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem.

Da utgikk det ild fra Herrens åsyn og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn.

Da sa Moses til Aron: Dette er hva Herren har talt, da han sa: På dem som står meg nær, vil jeg vise meg hellig, og for alt folkets åsyn vil jeg forherlige meg. Og Aron tidde, 3. Mos. 10, 1—3.

Ilden ligger i Ånden. Herrens Ånd sender Herrens ild; men en fremmed ånd sender fremmed ild. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, han, hvis sko jeg ikke er verdig å bære; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild, Matt. 3, 11.

Moses og Aron hadde de rette beveggrunner; folkets ve og vel lå dem på hjertet. Når de ofret for seg selv og folket gjorde de det med ren hu; for at Herrens velbehag måtte hvile over dem alle. Når da Herren sendte sin ild og fortærte offeret, da godkjente han den Ånd, hvori der var ofret; og folket oppløftede et fryderop og falt på sitt ansikt.

Nå ville Arons sønner gjøre noe lignende; de la alt til rette på alteret; men Herrens ild kom ikke, og så tok de fremmed ild. De så hvorledes folket gledet seg, da Moses og Arons offer ble fortært av Herrens ild; nå skulle også de få i stand en glede for folket. Ånden i dette var fremmed for Herren, og derfor ble også ilden fremmed.

Det samme gjentar seg i den nye pakt. Man skal gjøre etter noe Herren har godkjent og vedtatt. Ofrene legges til rette på alteret; men Herrens ild uteblir, og så sender man fremmed ild over ofret. Men det går nå som før, at ild fra Herren fortærer sådanne personer. De møter en ugjennomtrengelig ildmur, som de ikke kan komme igjennom. I nidkjærhet søker man å finne ting som skal ofres hos sin broder. Man legger alt til rette på alteret og venter at Gud skal godkjenne dette offer med sin ild; han godtar det ikke; og selv om man sender fremmed ild over det, skal det bare bli til den ofredes egen skade.

Og Moses kalte på Misael og Elzafan sønner av Usiel, Arons farbror, og han sa til dem: Kom frem, bær eders brødre ut fra helligdommen, utenfor leiren, 3. Mos. 10, 4.

Det er ikke godt å forbli i helligdommen, etter at man har benyttet fremmed ild; Arons sønner ble båret ut derfra av sine brødre. Herren viser seg hellig på dem som står ham nær. Han forherliger seg for folkets åsyn.

Blir du nidkjær over noen eller noe, da undersøk om Herrens Ånd fremdriver din nidkjærhet. For nidkjærheten er selve ildkaret. Er motivene rene og ånden i saken ren, da kan du forvente Herrens ild. Men er du nidkjær uten å ha Guds ånd på din side, da vil visselig de ofre du skaffer til veie, og den ild du benytter falle tilbake på deg selv.

Søk aldri å etterligne som Nadab og Abihu eller som Jannes og Jambres. All sådan etterligning er av Satan.

I Makkabeeren Judas dager falt noen av prestene i kampen, i det de ville utføre heltegjerninger og lettsindig dro ut i kamp. Makkab. 1. bok, 5, 67.

Makkabeeren Judas kjempet i en rett ånd for å befri sitt folk fra hedningenes åk. Men da prestene så at Herren var med Judas, og alt folket holdt seg til ham og hadde tillit til ham, da oppkom det en tanke i deres hjerte, at de også ville gjøre heltegjerninger og bli ansett.

Forskjellen var allikevel den, at Gud ga Judas ære og anseelse; mens prestene søkte sin egen ære, og så falt de. Herrens Ånd og ild var med Judas; mens noen av prestene dro avsted i sin egen ånd og benyttet fremmed ild.

I den gamle pakt fikk ikke Gud sin Ånd inn i kjød, derfor kom heller ikke hans ild over kjød. Men nu, da Ånden er kommet, kan ilden ut fra den samme Ånd fortære ofret i kjødet. Er du Guds offerprest, da fremtving de åndelige ofre ved Guds Ånd, at også Herrens ild kan fortære ofret.