Bededagsstevnet.

Hvor godt det er for brødre å bo tilsammen, får vi en føling av når vi er sammen til stevner. Det underlige er at huset bestandig er fullt, men aldri overfyllt, så vi ikke får plass. Det tilhører jo også Guds underlige styrelse.

Vi kan med full rett si, at hvert eneste stevne er en skole, hvor vi alle lærer meget ved Åndens mangehånde åpenbarelser. Og om vi forsøker å gjengi skriftlig her i bladet det vi har hatt for oss, så blir det allikevel mangelfullt. Dog skal vi forsøke å gjengi noget:

Bibeltime torsdag aften 3. nov. 1932.

Av J. O. Smith

Les 2. Mos. 25, 16-22. Vidnesbyrdet skulde nedlegges i arken. Dette var Jesu Kristi vidnesbyrd: Ånden, vannet og blodet. Også vi får vårt Jesu Kristi vidnesbyrd sammen med ham nedlagt i den himmelske ark, i det aller helligste. Keruberne var av drevet arbeide i ett med nådestolen. En kerub i hver ende av nådestolen og i ett med denne. Og keruberne dekket nådestolen med sine vinger, og den enes ansikt var mot den annens.

Fra nådestolen mellem de 2 keruber talte Herren til Moses alt det han hadde å si til Israels børn.

Guds vidnesbyrd var nedlagt i arken, og keruberne voktet veien til dette livsens tre, til dette vidnesbyrd, som ingen kan motta uten gjennem Kristi død. Guds tale til menneskenes børn går alltid ut fra nådestolen mellem de 2 keruber. Herfra utgår Guds profeter og det hellige presteskap. All slags utdannelse nytter lite, når man ikke hører hans røst til Israel fra nådestolen, fra vidnesbyrdets tabernakel mellem de 2 keruber.

Keruberne betegner det guddommelige i skapningen. Når synden er mangfoldig, blir keruberne urolige, og somoftest skjer jordskjelv; man ser hele byer gå tilgrunne likesom Sodoma og Gomora. Men keruberne i det aller helligste hviler med Guds hvile over vidnesbyrdets tabernakel. Også vi går inn til denne hvile. Men vi har forgårdsmennesker som hviler der hvor keruberne ikke hviler. Og vi har mennesker som slår sig tilro i det hellige, hvor keruberne er innsydd på veggene. De har Åndens dåp og vil ikke ved troslydighet trenge igjennem forhenget (kjødet) inn i det aller helligste til det siste og endelige vidnesbyrd: Ånden, vannet og blodet, der hvor keruberne gir sitt endelige samtykke, og hvor Gud taler.

Ut fra templet utgikk de 7 engler som hadde de 7 siste plager; ti vidnesbyrdets tabernakels tempel i himlen blev åpnet. Åp. 15, 5-6. De lidelser som frembragte vidnesbyrdet: Ånden, vannet og blodet, vil i form av Guds domme gå ut fra det aller helligste for å trøste alle sørgende i Zion. Salig da den som har sitt vidnesbyrd i den hellige ark.

Bededags formiddag.

J. O. Smith: 1. Joh. 5, 1-5 og 4, 6.

Jesus kom til verden for å lære oss å gjøre Guds vilje og for å gi oss kraft til å gjøre den. Gud har aldri tenkt å fire på dette at vi skal gjøre hans vilje. Jesus har tenkt å gjøre oss til et lovlydig folk. Kommer vi bort fra budet, så er vi utenom evangeliets mening med oss. Vi ser at det er om å gjøre at vi holder hans bud. Du kan til å begynne med synes at det er trældom å holde budene, men la det være trældom da. Vi kommer tilkort og tilkort, og vi blir nødt til å be om tilgivelse. Men vi kommer snart til det resultat, at der ikke bor noe godt i oss selv. Budet er hellig, rettferdig og godt; men det er synden som bor i oss, som gjør at det klikker. Har vi kommet til det resultat, at det ikke bor noe godt i oss, da kommer Ånden oss til hjelp. Vi må gjøre vårt allerbeste for å komme bort fra synden. Vi må holde hans bud. Er det trældom for dig så bare træl. Hold Guds bud og gjør hans vilje, så skal du se at Herren er med dig, og han vil gi dig kraft. Det kan ikke nytte å stå imot den HelligÅnd. Åpne ditt hjerte og la Gud få komme til. Den HelligÅnd som var lovet Sønnen, er kommet til jorden, og den overbeviser mennesket om synd.

I forgården passerer du syndofferalteret og kobberkarret. Er du lydig der, så går du rett inn i det hellige, og du får kraften over dig. I det hellige står de syv lamper og lyser for dig rett mot forhenget. Er du lydig og tro der, og lar du Ånden virke i dig, så går du også gjennem forhenget, og du kommer dit hvor Herren taler fra nådestolen midt i mellem de to keruber. Du kommer til Arons blomstrende stav, og du kommer til gullkrukken med manna, og til vidnesbyrdet. Denne vei er åpnet for Kristi person, og den er åpnet for dig og mig også, når vi bare er villig til å miste livet. Nu sier man som så: «Halleluja! Forhenget er revnet», osv. og tror man kan gå derinn i flokk og følge. Nei, vi må nok passere de forskjellige altere før vi kommer inn i helligdommen. Det koster på å komme inn der, man må miste livet, annen vei fins ikke.

Wetterlund sier så treffende: «I disse dager forsøker man å trolle frelse utenom budet.» Nei, det går nok ikke. Elsker vi Gud av hele vårt hjerte, da frelses vi ved budet. Den som vi har kjær, den søker vi å tilfredsstille. Frelsen er just lagt i budet. Derfor står det også: «Jeg vil skrive mine love i ditt hjerte og i ditt sinn.»

Tilslutt kan vi stå på Glashavet og synge Mose og Lammets sang. La oss ta med Moses som man er så redd for, og som ser så kjedelig ut. Han som man helst vil slippe å høre om. Loven var vår tuktemester til Kristus, men når den har drevet mig til korset, da tar vi Moses med på korset. Den som er i Kristus, har korsfestet kjødet med alle dets lyster og begjæringer. Det er så velsignet dette, og vi har det så godt, når vi bare holder hans bud og gjør hans vilje.

Paulus var ansatt som apostel for å forkynne troens lydighet. Vår tjeneste eller vårt arbeide i Ånden er ikke av noen verdi dersom vi ikke får bragt sjelene til troens lydighet, slik at Gud får ville og virke i dem efter sitt velbehag.

Det er så mange slags meninger om dette å få Ånden. Jeg fikk Ånden ved å lyde Ånden. Jeg fikk den ikke ved å falle på gulvet eller ved å hyle eller skrike. Jeg gikk på mine to ben blandt mange ugudelige mennesker ombord på et skib. Lyd Ånden, og slå dig i sammen med Ånden i kamp mot lysterne i dig. Da kommer du i forbindelse med den rette person, og da får du nok Ånden.

Fil. 3, 3. Paulus forlot sig aldri på sitt eget kjød og heller aldri på nogen annens kjød. Man sier jeg har rett og jeg har rett, og vi synes at vi har mange gode tanker og meninger; men det er bare i kjødet alt sammen. Det er lite av dette å overvinne det onde med det gode. Forsøk å ti stille og lide og tåle, så skal du se hvor godtdet går. Vi skal tenke i Ånden, tale i Ånden og svare i Ånden. Da skal vi ikke fullbyrde kjødets begjæringer. Jesus var alltid ulastelig når lovens målestokk blev lagt på ham. V. 4-8. – Vi vil vinne Kristus i samme forhold som vi akter alt for skarn – V. 10. – Kristus virker i oss til å ville og utrette efter hans velbehag, da begynner gjerningene. Vi skal kjenne ham og hans lidelsessamfund. – Når jeg drives av Ånden og lyder Ånden, da må jeg nødvendigvis lide i kjødet. Når jeg lider med Kristus, skal jeg herliggjøres med ham.

Kristus hadde også det i sig som kunde ha lyst til å bli spart for døden. Han led virkelig døden efter kjødet. Vi har en masse i vårt kjød av utålmodighet, ukjærlighet osv. Dette må vi ete oss igjennem akkurat som kyllingen eter sig gjennem egget. Vi må ete oss gjennem forhenget og inn i helligdommen. Vi skal likedannes med Sønnens billede. Bare en her og en der blir likedannet. Legg merke til det: Likedannet med Sønnens billede. Bare bruden blir ham lik. De som er ett kjød med ham, er hans ekte hustru. Her er det ikke snakk om hans folk. Hans folk er alle de som påkaller hans navn. Det er alle de som er i forgården. De som er tempelkristne, skal måles; de er selve legemet. Vi har kraften i oss selv, og dersom vi bevarer kraften, er vi tempelmennesker. Tar vi vare på kraften, da går det bedre dag for dag. Tar vi op korset hver dag, vil det stadig gå innover og innover.