(Ikke original)

Vi kjemper og strider og lider så godt vi kan – alle mann her også. Det er intet nytt under solen. Synden i kjødet er ikke tilintetgjort og Satan p. gr. derav ikke død. Men just i denne kamp økes livsverdier og knuses makt større enn mennesker uten Ånd kan klare. Derfor om enn døden kjennes ut som det grelle nederlag og lidelsen som Satans hån over forspilt årelang møie, så trives jeg dog så langt Guds nåde rekker inn i det bevisste og ubevisste. Veien vet jeg nok, og hvor Jesus gikk hen, vet jeg, men i alle de prøver som faller på veien, er jeg delvis kjent, og meget ukjent på andre felter. For alt dette siste er jeg lykkelig uvitende, men lykken avbrytes rett ofte av det spaltende sverds virkeligheter, og da blir mange for mig ukjente tanker den rene virkelighet. Dette er kunnskap, førstehåndskunnskap som bringer smerte, ofte så stor at vekten svinger på to sider av nullpunktet. Ja, heri er du vel erfaren, just derfor kan jeg skrive til dig om dette. Ikke for å trøste dig i din ensomme persekars-kamp som må fullbyrdes, men for å minne dig i broderskapets felles skjebne, når vekten slenger på to sider av null. Denne trøst er du berettiget til å få, til like med den trøst som ligger i Kristi utholdenhet, helt frem til evig seier – gjennem lidelse – bort fra lidelsen. For det er jo den eneste måte å komme bort fra lidelsen på.

Håper du kommer til stevnet for ungdom 1. juli. Vær vel møtt.

Hils alle dine. Kjærlig hilsen fra din bror