Påskestevnet.

Skjærtorsdag og langfredag samt påskeaften var vi samlet ca. 150 brødre til møter: samtaler, bibeltimer, bønn osv. Tror vi alle fikk meget ut av disse inngående og ransakende møter. Til langt utover natt holdt brødrene samtaler, og det kveld efter kveld.

Det egentlige stevne var jo begge påskedagene. Lokalet blev sprengt, og 40 á 50 måtte sitte nede i spisesalen. Der var ialt samlet hen imot 350 mennesker. Vi måtte legge inn høittaler for anledningen, og det gikk bra. Stevnet var allsidig. Brødrene hadde vokset siden Åndens kraftige utgydelse fra ifjor påske. Og især merket vi hvordan de unge brødre var blitt styrket i troen til arbeidet i Guds rike.

Men nu til vidnesbyrdene, som kun blir et ganske kort utdrag om det aller vesentligste:

J. O. Smith.

Joh. 1, 10-13. Alt det som er født av Gud, seirer over verden. I denne tro vil vi gå ut, og i denne tro skal vi styrkes, så vi holder stand i motganger av enhver art uten å bli motløs.

Vår tro er den seier som har overvunnet verden. Vi skal overvinne oss selv og ondskapens åndehær. Intet skal overvinne oss. Hver den som er født av Gud, synder ikke. Han tar sig ivare, og den onde rører ham ikke. Betingelsen for at Josva skulde seire, var den at han holdt nøie Guds befalinger. Gi nøie akt på å holde alle Guds bud. Frykt ikke! Se dig ikke engstelig om. Han skal være med dig. Da Israel nærmet sig Jeriko, begynte dens innbyggere å skjelve. Dine fiender skal fly og landet bli utvidet, hvis du har hans ord og gjør derefter.

Gud har skjenket oss ungdom som det fins stoff i. Og jeg tror vi tør si at de også får sig efterlatt en solid arv, noget vi selv under lidelser har kjempet oss til. Gå nu dere frem. Gjør det bedre enn oss! Og Gud være med eder.

Fra samtalemøte skjærtorsdags natt.

Tema: Hvorledes skal vi få det beste frem i menigheten? Det tar tid å bli fullkommen i vår tjeneste. Derfor gjelder det å være vebnet med frykts Ånd. «Den som har øre, han høre.» Når der f. eks. sies: Bed kort, så må alle rette sig derefter. Da blir det velsignet. Vi må gjøre avgjort forskjell på å be hjemme og be på møtet. Hjemme gjelder det forsåvidt bare mig; men på møtet er det ikke bare mig det gjelder, men alle, og alle skal opbygges. Å be lange, personlige bønner for foreldre, barn og slekt efter kjødet er uviselig. Man tenker da ikke på andre, bare på sig selv. Vi må i våre bønner innstille oss efter de tilstedeværende. Den som innleder bønnemøtet, må være orientert og forstå situasjonen.

Likeså med vidnesbyrdene. På stevner hvor flere ordets tjenere er tilstede, bør 2 á 3 av de eldste brødre begynne med å legge ut Guds Ord. Derefter bør de øvrige fatte sig i korthet så menigheten får høre flest mulig. Enhver må her passe sig selv. Alt skjer til opbyggelse. Å sitte på et møte og høre er som å sitte ved et bord og spise. Når forsamlingen er mett, må den ikke pådyttes mere mat. Sann ydmykhet og gudsfrykt vil tilsi enhver å være sømmelig ved Guds bord, likesom man er det ute i verden blandt opdragne mennesker ved bordet, når man spiser.

På en utlånt sangbok under et møte i Skien hadde en ukjent person skrevet: «Tal kort, lange taler forfeiler.» Vi takker «den ukjente» for denne gode formaning.

Vi må være naturlige både under bønn og vidnesbyrd. Ingen skal gjøre sig bemerket med ekstra geberder osv. Alle feil kan bortryddes, når menigheten er ydmyk nok til å høre på de eldre brødres tilrettevisninger. Ved å vandre i Herrens frykt, vil vi bli følsomme.

Den som taler og har forsamlingens øre, kan fortsette å tale, men begynner den å bli urolig, da må taleren sette sig ned øieblikkelig. Man må altså gi akt på forsamlingen mens man taler. Ofte går det an å begynne å tale drevet av Guds Ånd og så fortsette i egen ånd. Her må vi slutte når Guds Ånd slutter å drive; for det som kommer frem fra oss selv, er intet å høre på. Blir alle våkne her, så blir det opbyggelig og herlig å komme sammen.