Sjel og ånd.

Også under missionsvirksomheten er sanserne og de sjeliske følelser skyld i at en stor procent av «omvendte» ikke holder stand på prøvens dag, når de flygtige følelser de har mottat, forsvinder. Dette er også grunden til at mange missionærer blir overdrevet hurtig utmattet og undertiden «nedbrudt». En korrespondent skriver: «Er det ikke det virksomme sjeliske – eller naturlige menneske – som med al sin glød, følelse, stemning og energi under tale offentlig som privat, der blir nervøs og utmattet? Og er det ikke mulig for Ånden at oplive sandheten uten ved at anspende legemet eller tynge det til tårer? Eller fremføre Guds sandhet uten «stimulasjon», eller for Gud at utøse sin kraft i de ord du taler til andre – ikke ved dig så meget, men ved dit vidnesbyrd efterat det har forlatt dine læper og trænger ind i en andens sind? Det ser ut som om man på denne måte kunde få utført mer arbeide og med langt mindre besvær, hvis min formodning er sand.»

Et menneske kan av naturen ha en «brændende sjel» og ved denne brændende sjel sætte de sjeliske følelser i bevægelse hos andre. Men deres tro og visdom står da under indflydelse av det menneske som har satt dem i bevægelse og ikke under kraften fra Gud. Vi kan nu se hvad Andrew Murray mener, når han sier, at den største fare for menigheten eller den enkelte person er «sjelens umådelige aktivitet med dens kraft fra sind og vilje». De gamle kvækere brukte at kalde dette for «menneskeverk», og det er også tydelig ydelse av menneskelig energi i Guds tjeneste, istedetfor at mennesket i ånden skulde søke samarbeide med den Hellig-Ånd, som er git ham som en gave fra den opstandne Guds Søn.

Vi finder forstandsmennesker hvis ånd endnu ikke er gjenfødt, gjøre indgrep og ta endelige bestemmelser for udødelige sjele, likeså sterke vilje-mennesker øve indflydelse over deres vilje, og bydende personer herske over andres liv og samvittighet. Det er derfor en snare at søke mennesker dratt til Gud ved musikalske underholdninger, musikøvelser, oplæsninger og andre populære ting, som alt sammen er utslag av forskjellige «sjeliske» variasjoner hos mennesker, som påtar sig at hjelpe andre. Sådanne mennesker kan være gjenfødt, men de er ledet av sjelen, og kjender ikke Guds Ånd boende i sin ånd som en drivende kraft, når det gjælder at frembære Guds budskap til frelse for mennesket.

Men der er en anden gren av kristne, hvis antal er meget færre end de oven omtalte, som kjender til at Guds Ånd bor i dem, men som allikevel er sjeliske i en langt mindre grad. Disse er de som sammenblander «sjel» og «ånd» i sin religiøse erfaring og som ikke er tilfreds uten de altid kjender Guds Ånds nærværelse hos sig inden selvbevidsthetens begrænsning. En følge av dette er, at skjønt Guds Ånd bor i dem, så falder de ofte ned i det sjeliske liv, fordi de ikke forstår det åndelige liv og menneskeåndens samarbeide med Gud.

Sjelen omfatter ikke alene forstand og følelser, men av skrifterne kan sees, at sjelen er sætet for personligheten i sin hengivenhet, glæde og sorg etc. Der er således skrevet: «Min sjel er såre bedrøvet.» Mat. 26, 38. «Min sjel ophøier Herren.» Luk. 1, 46.

«Nu er min sjel forfærdet.» Joh. 12, 27. «Vær tålmodige, så skal I vinde eders sjele.» Luk. 21, 19. «Led pine i sin retfærdige sjel.» 2. Pet. 2, 8. «Forlokker ubefæstede sjele.» 2. Pet. 2, 14.

Det er derfor klart, at de individuelle særegenheter findes i sjelen likesåvel som i legemets physikalske disposisjoner. Og denne sjelens «form» eller «kar», om vi kan kalde det så, kan enten fyldes med glæde, kjærlighet, sorg eller tålmodighet fra den anden Adams hellige åndelige liv, som blir utøst i sjelens kar, eller også kan det fyldes med en sjelisk eller sanselig glæde som kommer ind i sjelens kar fra det lavere liv hos den første Adam. I sidste tilfelde er den troende – trods den Hellig-Ånd bor i ham – allikevel «sjelisk» i den grad det dyriske sjeleliv har spillerum inden alle variasjoner av sjelens mottagelighet. Han kan klynge sig til en sjelisk glæde og leve inden dens følelsers begrænsning – i sætet for hans selvbevidsthet – og ikke i ånden, som er pladsen for Guds-bevidstheten — og således være blandt de troende som altid søker åndelige «erfaringer» i sanse-bevidstheten istedetfor alene inden den rene Guds-bevidsthet, den gjenfødte menneskeånd.

La os med dette for øie se hvorledes de onde ånder arbeider på det sjeliske liv i alle dets utviklingstrin.

Sjelen og mørkets makt.

Hvis du i dit hjerte har en bitter følelse av fiendskap eller avind, da tal ikke skrytende og utfordrende ord mot sandheten. Dette er ikke den visdom som kommer ovenfra, men den er fra jorden, fra den uåndelige natur (græsk: physikal) og fra de onde ånder. Jak. 3, 14-15.

I den sædvanlige oversættelse heter teksten: Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig (naturlig, græsk: tilhører sjelen), djevelsk (i margina engelsk overs: dæmonisk). Dette har vi tidligere omtalt, men nævner det igjen for at overbevise om forbindelsen mellem de onde magter og det dyriske sjeleliv. Vi refererer ikke her til «kjødets gjerninger», men til menneskets forstand, sjelen. Og Ordets tekst viser at onde ånder arbeider på den sjeliske part av mennesket likeså sikkert som de gjør det på hans kjødelige natur.

Det er overraskende at se sandheten bli brukt så likefrem og dog vite, at al bitter følelse av fiendskap og avind i forbindelse med at ville gjøre sig gjældende eller bli anset som den der eier kundskap, er ansporet av onde ånder, som arbeider på det sjeliske liv, og som har sit utspring – som Fausset skriver – fra helvete.

Dette er meget litet forståt av mange sande Guds barn. De har kjendskap til satanisk indflydelse, når det gjælder store synder, og når «kjødets gjerninger» kommer frem i dagslyset, men ikke når det gjælder at finde hans arbeide inden den høieste del av vore dages civilisasjon. Bakom denne ligger uvilligheten til at undersøke Guds Ords stilling angånde faldet og menneskets yderste nedsænkning i fordervelse og død, så at endog alle dets hjertes tanker (indre opfatning) blev set av Gud som «idelig ondskap». Og bakom denne totale fordærvelse står igjen slangens gift, som skaffer sig adgang gjennem den åpning man holder for «visdom».

For at utestænge den ondes magt er det nødvendig for det gjenfødte menneskes fornyelse og fremgang, at ethvert element av det faldne liv blir holdt utenfor al aktivitet, enten den er kjødelig eller sjelisk. For jo mer et menneske blir «åndelig», desto mer og mer blir han forenet i en aktuel åndelig forbindelse med Herlighetens Herre, og desto mer og mer undflyr han de onde ånders magt, så han blir utrustet til at bedømme dem og kjæmpe imot dem. Men det må først klart forståes, at «faldet» var resultatet av den faldne erkeengel Satans løgn. Og når det lykkedes for Satan, så drak den faldne menneskehet en gift, som gjennemtrængte hele dens tilværelse. Dette gir Satan makt og adgang til hele den tredelte natur; ti da den faldne menneskeånd er «død for Gud», så står den åpen for hele den djevelske verden av mørkets ånder som blir regjert av mørkets fyrste. Sjeler med sin forstand, fantasi, tanker, vilje og hengivelse er ledet av livet fra den første Adam, som er faldt og fordærvet, og legem og sjel er derfor i alle dele mottagelig for Slangens gift. Derfor sier Johannes like ut, at «hele verden ligger i det onde». 1. Joh. 5, 19.

Det faldne menneske må derfor ikke bare bli gjenløst ved Guds Søns livsblod, men det hele må overføres fra mørkets magt til Guds Søns rike, så hver eneste del av hans tilværelse blir satt i bevægelse fra hans ånd, som ved Guds Ånd daglig mer og mer blir fornyet og frelst ut fra syndens magt og det dyriske sjeleliv. Hvis den første skapning var «frygtfuld og underfuldt dannet», da må i sandhet den gjenfødte skapning som har været nedsunket i den dyriske sjel og til det dyriske kjød og igjen løftet op i Åndens rike til at kunne beherske både sjel og legeme, være et underfuldt verk, som kun den treenige Gud kan fuldføre. Faderen gir Sønnen, Sønnen gir sit liv, og Guds Ånd gir sig selv for med tålmod og kjærlighet at utføre den treenige Guds vilje.

At mørkets fyrste motstår hvert eneste fottrin mennesket skal utfries av syndens trædom, er let at forstå, og det er nødvendig at vi klart kjender til ethvert element i den faldne skapning, som står åpen for hans magt.

At han fuldstændig kontrollerer det ugjenfødte menneske er klarlig vist i Ef. 2, 2-3, hvor apostelen sier at vredens børn gjør kjødets og tankernes vilje, dvs. at det sjeliske liv er helt i hans magt. Når da menneskets ånd er blit bragt til liv og er utfridd fra syndens magt, er det sjeliske element i det physiske legeme åpen for den onde magt.

F. eks.:

1. Først i det sjeliske liv, hvor den sjeliske visdom blir «dæmonisk», når onde ånder bruker den til at fuldføre sine planer. Fienden kan reise en indre fordom eller opvække en fiks ide – uten at mennesket engang merker det, – og i det kritiske øieblik bruker han det til at forstyrre Guds verk. Dette fiendens arbeide i den troendes sind, mens hjerte og ånd kan være sandt for Gud, er den mest alvorlige virkelighet i Guds menighet idag. For gjennem de forskjellige ideer hos ellers gode mennesker blir Guds Ånds arbeide somoftest hindret mer end ved verdens vantro og hat. Og atter kan fienden inden rækkevidden av sjelens følelsesliv reise det naturlige liv sådan, at Guds Ånds dype arbeide enten blir kvalt eller rystet, og hans stemme kan ikke høres.

2. I det physiske legeme kan fienden arbeide på nervesystemet og gjøre bruk av den dyriske magnetisme, hvilken er så uadskillelig tilknyttet den menneskelige sammensætning – såvelsom mange andre ting, der står åpen for den onde magt i tilknytning til «kjødets gjerninger», og det som sædvanlig kaldes for synd.

Disse ting i det menneskelige legeme stiller døren vidt åpen for onde åndsmagter, og der skal fra den troendes side søkes skarpt efter Guds lys for at forstå sin kompliserte tilværelse, så han kan forstå sig selv og vite at vandre ydmyg og i avhængighet av den opreiste Herres beskyttelse for den onde – en beskyttelse som alene kan virke, når mennesket ser hen til Jesu blod og stiltiende adlyder det skrevne ord, idet han stiller sig åpen for al den sandhet som kan gi ham lys over den grund, hvorpå han mulig kan gi fienden anledning til at gjøre sine angrep, eller får adgang til sind eller legeme.

For mørkets magt er meget dygtig til at arbeide jevnsides med «naturen» eller forestille dens tilstand enten i temperament eller under forstyrrelser av de sædvanlige legemlige funksjoner eller sammsætninger, og de våker og venter på noget physisk eller åndelig ildebefindende, som kan tjene som dække eller undskyldning for deres arbeide.

Hvorledes «sjel» og «ånd» blir delt.

Guds Ord er levende og kraftig og skarpere end noget tveegget sverd og trenger igjennem, indtil det kløver sjel og ånd, ledemod og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Hebr. 4, 12.

Disse merkelige ord i Hebr. 4, 12 gjør et klart skille mellem sjel og ånd og viser nødvendigheten av at skille det ene fra det andet. Det viser også de midler hvorved dette blir gjort, så den troende i sandhet må bli et «åndelig menneske», som lever i samfund med Gud i ånden. 1. Pet. 4, 6. Pember uttaler med hensyn til dette, at apostelen her henholder sig til Guds Ord, kraften til at skille, og at det opdeler menneskets tilværelse i ånd, sjel og legeme, just sådan som presterne i den gamle pakt flådde og opdelte de dyr som var bestemt til brændoffer.

Fausset skriver: «Guds Ord er levende og kraftig, energisk kraftigvirkende (græsk), det trænger igjennem, så det endog skiller den dyriske sjel fra ånden, som er den høiere del hos mennesket, ja det trænger igjennem endog til at dele mellem sjel og ånd, ledemod og marg ..., idet det skiller mellem det som kommer fra ånden og det som kommer fra kjødet og det dyriske i mennesket, det skiller ånden fra sjelen.»

Disse ord viser hvor tankevækende og fyldt med lærdom dette «skille» er for den troende, hvis øine er åpent for faren for at sjelelivet skal beherske ham istedetfor Guds Ånd, der virker frit i vor menneskeånd.

Dette spørsmål reiser sig da straks i den troende som agter at bli en åndelig mand: «Hvad skal jeg gjøre?»

Hvorledes kan jeg under min vandring og tjeneste finde ut hvad der tilhører det sjeliske dyreliv? Vi har en yppersteprest som er gåt igjennem himlene, han for hvis åsyn alle ting er blottet og utspendt (Hebr. 4, 13), han vil utføre sin prestetjeneste i vort indre, så han med sit tveeggede skarpe sverd i Ordet skiller sjel og ånd. Ja, han trænger så dypt ind i hjertets skjulte tanker og råd, så han endog holder dom derinde og retleder, hvor man ønsker at bli undervist.

Vor yppersteprest, som selv blev til et menneske, forat han kunde være en «barmhjertig og trofast» yppersteprest (Hebr. 2, 17), er medfølsom, når det gjelder vore physiske og moralske svakheter (Hebr. 4, 15). Han er den eneste som for vor bevidsthet kan ta offerkniven og tålmodig «utskille» det sjeliske liv fra sine gamle forbindelser, som det ved tanker og følelser er så gjennemtrængt av i den første Adam, og stille en frigjort sjel til disposisjon og tjeneste for Ånden i den anden Adam. Hvilket vældig verk!!!