(Ikke original)

Det forekommer mig at ugudeligheten ute i verden øker i en uhyggelig grad, så en har all grunn til å engstes. Sporten drives i retning av lystskuespill, så verdens løp og åndsmaktene i luften driver massene som kveg. Man gifter sig og skiller sig fort vekk. Den ene skal overgå den annen i storaktighet. Barna er herrer, foreldrene et nødvendig onde. Gad riktig vite hvor lenge alt dette kan vedvare.

Blant Guds folk råder alt annet enn kjærlighet på mange hold. Det kan da heller ikke være megen kjærlighet til Gud. For når en ikke elsker sin bror som en ser, hvorledes kan man da elske Gud som man ikke ser? Desto mer kan vi sette pris på den broderkjærlighet som eksisterer og på samfundet i den Hellig-Ånd. Dette blir mig mer dyrebart for hver gang jeg utad blir møtt med motstand og hårdhet.

Det er sprengt et hull i muren, og det ser ut til at man må gå igjennem dette hull. Flere nye huller er det visselig ikke godt å få gjort – skjønt man kunne ha lyst til å rive ned hele muren.

Her lever vi vel og har det godt. Det har ikke tidligere vært sådan disiplin og orden innen menigheten på Horten som nu. Ungdommen vokser til, og de har sine særegne møter. De unge forstår visselig mer enn hvad som er blitt liv for dem. Det er en god ting at de har lokalet å samles i.

Det er flere som er blitt velsignet ved å lese «Efeserbrevet». Så det hjelper å nedskrive hvad Gud gir.

Kjærlig hilsen fra din bror