Jesus som yppersteprest.

Ti hver yppersteprest tages iblandt mennesker og indsættes for mennesker til tjeneste for Gud, for at frembære både gaver og slaktoffere for synder. Hebr. 5, 1.

Der må skilles mellem Jesus som soneoffer for vore synder og Jesus som yppersteprest eller mellemmand for en ny pakt. Den ugudelige trænger Jesus som soneoffer for synd, mens den frelste trænger ham som yppersteprest og Talsmand.

For nu at kunne bli soneoffer og yppersteprest måtte Jesus få del i kjød og blod i likhet med de børn han skulde frelse. Hebr 2, 14. Ti engler tar han sig ikke av, men Abrahams æt. 2, 16. Jesus måtte gå ned i menneskelige kår for at kunne frelse mennesker. Derfor heter det også: Av sig selv gav Jesus avkald på at være Gud lik og tok en tjeners skikkelse på sig, idet han kom i menneskers lignelse, og da han i sin færd var fundet som et menneske, fornedret han sig selv, så han blev lydig indtil døden, ja korsets død. Fil. 2, 7 og 8.

På jorden var der yppersteprester som var blit det ifølge et kjødelig buds lov. Da nu disse var dødelige mennesker, blev der mange av dem. Men Jesus, som var undfanget av den Hellig-Ånd hadde fra fødselen «et uforgjengelig livs kraft» i sig selv. Dette liv hadde ikke tidligere været i kjød. Derfor kom Jesus med himlenes rike i sig selv. Selv Johannes døperen, som var den største født av kvinder hadde ikke dette rike i sig selv; ti den mindste i himlenes rike var større end ham.

Det evige livs kraft (Hebr. 7, 16) var i og med Kristus for første gang kommet i kjød. Dvs. åpenbaret i et menneskelig legeme. Sålenge Jesus levet her på jorden var han den eneste som hadde himlenes rike i sig selv. Derfor kunde han si: Himlenes rike er kommet nær. Ved hjelp av «det evige livs kraft» optok nu Jesus kampen mot de fristelser som kom fra det kjød han frivillig hadde iført sig. Han sa altid «nei» til sit eget og «ja» til det guddommelige. Kræfter til at kunne gjøre det bar han i sig selv. Men det var somoftest tunge og svære kampe; ti det var med sterke skrik og tårer han frembar bønner og nødrop til ham som kunde frelse ham fra døden. Han kjæmpet nemlig i sit kjøds dage mot alle krav fra det menneskelige kjød og vandt en så grundig seier, at endog hans kjød kunde lægge sig til hvile med håp. Ap. gj. 2, 26. Hans sjel blev ikke forlatt i dødsriket, ei heller så hans kjød tilintetgjørelse. Jesus er altså den eneste som har vundet en fuldkommen seier over alle krav fra kjødet, over alle fristelser og al synd. Dette var mulig for ham ved det evige livs kraft.

Jesus bar på arven i sig selv. Denne arv skulde overlates børnene, men først efter hans død blev testamentet gyldig, eftersom det ingen gyldighet hadde mens han levet. Derfor var det gavnlig at Jesus gik bort, så Talsmanden, den Hellig-Ånd, kunde komme. Og på pinsefestens dag sendte han Ånden så kraftig, at han kom som et fremfarende vældig veir og fyldte hele huset hvor disciplene var forsamlet. Ap. gj. 2, 2.

I Jesu kjøds dage hadde Jesus denne ånd i sig selv, og han ofret sig i kraft av en evig ånd. Han gik igjennem prøvelser og lidelser av alle slags. Hebr. 4, 15. Jesus måtte iføre sig kjød og blod for at kunne bli fristet og prøvet i likhet med os og for at kunne komme os til hjelp i vore prøver. Skrifterne vidner noksom derom. Hebr. 2, 16-18. Filip. 2, 6-8. Rom. 8, 3. Hebr. 10, 5. Det var i hans kjøds dage hernede på jorden at Jesus blev dannet til yppersteprest efter Melkisedeks vis. Det var lidelserne som gjorde ham fuldendt. Jesus led idet han blev fristet. Men enhver fristes, når han drages og lokkes av sin egen begjærlighet, den som kommer fra kjødet. Men nu er saken den, at Jesus overvandt sig selv i kraft av en evig ånd. Han led døden efter kjødet hele livet igjennem. Han fremstilte sit legeme som et levende og Gud velbehagelig offer, det vi nu også formanes til at gjøre. Rom. 12, 1. Om Jesu dannelse til yppersteprest er meget at sige sier forfatteren av Hebræerbrevet, som også er svært at utlægge, fordi I er blevne træge til at høre. Hebr. 5, 11-14. Hemmeligheten «Kristus, åpenbaret i kjød, retfærdiggjort i ånd og set av engle» efter opstandelsen berører på det mest intime Jesu dannelse til yppersteprest. Men likesom enhver yppersteprest tages iblandt mennesker og indsættes for mennesker til tjeneste for Gud, Hebr. 5, 1, så var det også nødvendig at vor himmelske yppersteprest blev tat blandt mennesker. Men dersom man ikke er iført kjød og blod som et menneske, da er man overhodet intet menneske. Og dersom man ikke kan fristes, da er man intet menneske. Men Gud være lovet, vi har en yppersteprest som er prøvet i alt, dvs. i alle mulige slags fristelser, uten synd. Dvs. han beseiret sin egenvilje og fristelser fra det kjød han hadde iført sig så fuldstændig og så rent, at han var uten synd eller lyde i alle måter under fristelsen. Dette kan ikke altid sies om os under vore fristelser, derfor er det særskilt nævnt for Jesu vedkommende.

Loven indsætter til yppersteprester mennesker, som har skrøpelighet, men edens ord, som kom efter loven, indsætter Sønnen, han som er blit fuldendt for al evighet. Derved sættes et ældre bud ut av kraft. Hebr. 7, 18 og 28.

Når der sies «som er blit fuldendt», da må man skjønne, at der var en tid i Jesu kjøds dage, da han ikke var fuldendt. Derfor heter det også, at det behagede Gud ved lidelser at fuldende vor frelses høvding.

Av samme årsak sies der også til os, at dersom vi lider med ham, da skal vi også herliggjøres med ham. Lidelsen kommer uvægerlig, når vi indretter vort liv efter Guds ord. Når vi praktiserer gudsfrykt med nøisomhet, vælger at lide istedetfor at synde i alle former for fristelse, da lider vi med ham. Under disse så indgående prøver på gudsfrykt er Jesus vor trofaste yppersteprest og Talsmand.

Om nogen ikke forstår disse velsignede sandheter, så er de dog for hver den som tror like kostbare og værdifulde. Og for mig er disse Guds ord om Jesus som yppersteprest og Talsmand blit til uvurderlig nytte, trøst og velsignelse.

Men saken er, at Jesus som yppersteprest kan først træde i virksomhet, efter at en død har fundet sted fra de synder som er begåt under den første pakt. Hebr. 9, 15. Først da får vi smake den evige arv som var os lovet. Men sålænge man endnu ikke har erkjendt sig død med Kristus, da kan man heller ikke gripe hans liv. Men hans Ord er Ånd og liv.

Årsaken til at Jesus som yppersteprest er så litet kjendt kommer derav, at man for det meste bare har bruk for Jesus som soneoffer for synder, de man daglig lever i og må be om tilgivelse for, men et liv «korsfæstet med Kristus» vil åpenbare ham som yppersteprest. Alt kommer av det liv vi lever; ti livet er menneskets lys.