Sjel og ånd.

Korsets virkninger på sjelisk hengivenhet.

Og den som ikke tar sit kors op og følger efter mig, er mig ikke værd. Den som finder sit liv (psuche), skal miste det, og den som mister sit liv (psuche, sjel) for min skyld skal finde det. Matt. 10, 38-39.

Disse ord benyttet Jesus ved en anledning, da han sendte de tolv ut i sitt navn. Han sier til dem, at «et menneskes fiender skal være hans egne husfolk», og viser derved, at det første skridt i efterfølgelsen av ham på korsets vei vil bety et «sverd» i deres familieliv, da det at være forbundet til Kristus ikke er ensbetydende med at være forbundet med familien. «Sverdet», som deler mellem det sjeliske og det åndelige, kommer til at virke mellem den kjente Guds vilje og viljen hos familiens elskede. Da gjælder det for den troende at ta op sit kors, gjøre Guds vilje, bli korsfæstet og følge Herren tiltrods for at det forårsaker «uenighet» med far eller mor, eller «egne husfolk».

Det var sådan med Kristus selv. Han som sa: «Ær din far og mor», han sier også: «Hvem er min mor og mine brødre?» Når man tar korset på denne måte og vælger at lyde Kristus fremfor at nyte familiær hengivelse, da betyr det for de naturlige følelser sådanne lidelser, at den sjeliske hengivenhet i sandhet forsvinder, og den rensede menneske«sjel» vil med hensyn til hengivenhet stå åpen for Guds kjærlighet i Ånden. Herved vil den troende ikke længer elske sin kjære familie for sig selv, men for Gud – og i – og gjennem Gud.

Det lavere liv er ombyttet med et høiere. «Sjelen» som personlighet er den samme, men den er nu ved ånden gjennem Kristi Ånd ledet av den anden Adam og ikke bare av det dyriske sjele-liv fra den første Adam. Se 1. Kor. 15, 45-48.

I Lukas evangelium er sverdets gjennemtrengende kraft i forbindelse med sjelens hengivenhet endnu mer klart fremlagt; for Herren bruker ordet «hate» og sier: «Om nogen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og børn og brødre og søstre, ja endog sit eget liv, han kan ikke være min discipel. Luk. 14, 26. Her nevnes igjen «liv» (psuche), det dyriske sjele-liv. Mattæus vælger ordene: «elsker mer end mig», men Lukas bruker uttryk som beskriver den stilling som den helt gudfrygtige efterfølger av Kristus indtar til det sjeliske dyreliv med alle sine gjennemtrængende hengivenheter – en stilling som nødvendigvis må indtages for at arve renhet. En sådan troende må «hate» sit eget liv (psuche) i dets forbindelser til familie og slegtskap, så han kan få sin «sjel» utskilt for ånden i denne henseende, så han kan «hate» og «miste» sit sjele-liv og finde det høiere og renere liv i Kristus, det liv som gjennemtrænger de fine slegtskapsbånd, der både er forordnet og æret av Gud selv derved, at også hans egen Søn som menneske blev satt ind i et slegtskapsforhold til menneskene i denne verden.

Korset og sjeliske selvinteresser.

Vil nogen komme efter mig, da må han fornegte sig selv og ta sit kors op og følge mig. Ti den som vil bjerge sit liv (sjel) skal miste det, men den som mister sit liv (sjel) for min skyld skal finde det. Matt. 16, 24-26.

Under et lignende tilfelde senere, da det gjaldt Frelseren selv, sier Peter: «Spar dig selv.» Men Herren lot ham vite, at vilde nogen følge efter ham, da vilde det hete: «Fornekt dig selv.» Her er det dyriske sjele-liv summert op i det ene ord «selv», når det viser sig under nogensomhelst form av «selv-interesse», «spare sig selv», «krympe sig selv for lidelser» osv., kort sagt, alt hvad der kan bidra til at «bjerge sit liv» heller end at gå ret frem i guddommelig kraft forat sjelen kan bli uttømt.

Valget av «korsets vei» for Kristi skyld betyr intet mindre end at gå med på at miste sit dyriske sjele-liv for at finde Kristi guddommelige liv.

I Lukas 9, 23 heter det «hver dag ta sit kors op», hvilket viser at korset i forbindelse med sjelelivets uttømmelse trænges daglig. Dette må dog skilles skarpt ut fra det kors, der er nævnt i Rom. 6. kapitel og andre steder, hvor død over det gamle menneske må opfattes som en virkelig kjendsgjerning, som for den troende blir sand, når han regner sig som «død for synd» og «levende for Gud» i Kristus Jesus.

Korset og sjelens grådighet efter jordiske ting.

Kom Loths hustru ihu. Den som søker at frelse sit liv (sjel) skal miste det, men den som mister sit liv (sjel) skal frelse det. Luk. 17, 32-33.

Her finder vi igjen de samme kraftige ord gjentat av Jesus i forbindelse med egen-interessen og det naturlige instinkt av selv-beskyttelse og selv-grådighet efter jordiske eiendele. Kom «Loths hustru ihu», sier Herren, når han påpeker den naturlige tendens hos det dyriske-sjeleliv til i farens stund at vende tilbake for at «frelse godset» og ikke la det fare.

Loven for at bli forenet med det høiere åndelige liv er at «miste» for at bli «forenet». Det sjeliske liv søker jordiske skatter, men disse må man renoncere på. Og delingen mellem «sjel og ånd» i denne forbindelse vil finde sted, når man får smak for de evige skatter og indtar stilling i henhold hertil. Der er skrevet om nogen, som i en sterk trængsels periode, «fandt sig med glæde i, at deres gods blev røvet». Hebr. 10, 34.

Denne stilling til «jordiske eiendele», åpenbarer som oftest en større Guds nåde end under ofringen av selve livet.

Har man først fåt smake den himmelske gave og indtar stilling til de ting som er her ovenfra, da vil jordiske eiendele tape sin verdi og kan let forsakes.

Guds barns overdrevne interesse for «huser» og «gods» gjør, at man forsømmer Guds rike. Man indtar åpenbart en sjelisk stilling som intet har med åndslivet at bestille. Denne fasthængen eller begjærlighet efter jordiske ting må vor himmelske yppersteprest avskjære, så der kan bli et «skille mellem sjel og ånd». Man blir på denne måte ved Kristi blod løst fra jordiske ting og tilknyttet de himmelske. Herved går disse ord i opfyldelse: «For du er død, og dit liv er skjult med Kristus i Gud.» Kol. 3, 1-4.

Korset og sjelisk selv-kjærlighet.

«Den som elsker sit liv (sjel) mister det, og den som hater sit liv (psuche, sjeleliv) i denne verden skal bevare det til evig liv.» Joh. 12, 25.

Her ser vi meget tydelig forskjellen mellem det dyriske sjele-liv og det høiere liv i ånden – åpenbart i og gjennem sjelens personlighet. Det dyriske sjeleliv er her opsummert i ordet «selv-kjærlighet», – den som «elsker sin sjel» hvilket ganske enkelt betyr «sig selv». Vi har set det sjeliske liv gjennemtrænge familiehengivenheten og åpenbart i «selv-barmhjertighet», «selv-beskyttelse», «selvgrådighet efter jordiske ting», – kort sagt: summert op i «min familie», «mit gods», «mig selv», med «selv-kjærlighet» i – og gjennem det hele.

Alt dette betyr tap – evig tap, sier Mesteren, fordi det alt sammen kommer frem fra et liv i den første Adam, blir åpenbaret i sjelens personlighet og hindrer at «sjelen» kan bli behersket av det åndelige liv, så det rene guddommelige liv fra den anden Adam – Herren fra himlen – kan komme til utfoldelse.

Er det synd at beholde det? Ja, når lyset kommer og vi ser sandheten. I en dypere forstand er det synd – skjønt ukjendt synd. For alt liv i den første Adam, det naturlige menneske, er helt igjennem blit forgiftet av synd. Og endog i dem som har grepet «død for synd» som omtalt i Rom. 6, og som selvfølgelig har hørt op med at «vandre efter kjødet» i åpenbare «kjødets gjerninger» gjenemtrænger denne gift tilbøielighetene og kommer tilsyne i selv-kjærlighet, selv-barmhjertighet, selv-grådighet og andre former for «selv-centret». Dette må kaldes synd, endskjønt det i mindre synlig grad arbeider sig frem gjennem forstand, følelser og tilbøieligheter.

Veien til frihet.

Ti Kristi kjærlighet tvinger os, idet vi har opgjort dette med os selv, at een er død for alle, derfor er de alle døde, og, han døde for alle, forat de som lever ikke længer skal leve for sig selv, men for han som er død og opstanden for dem. 2. Kor. 5, 14-15.

Arbeidet med at skille sjel og ånd blir utført av Herren selv ved hans Ånds domme gjennem Ordet, der som et levende skarpt sverd trænger igjennem menneskets inderste og mest lønlige tilværelse.

Men mennesket for sin del har også noget at gjøre. Guds Ånd kan ikke få fuldført sin gjerning uten den troendes samtykke og samarbeide. Kort sagt er betingelsen for samarbeide fra menneskets side følgende:

Hvis den troende opfylder alle disse betingelser, vil han finde, at han i sandhet blir en «ny skapning». For korset, som et Åndens sverd, er av den himmelske yppersteprest blit ført med sådan visdom og kraft, at det har delt mellem sjel og ånd. Det har forfulgt det dyriske sjeleliv til marg og ben, til den mest tilbaketrukne kilde i sjelens aktive liv, og til margen av dens tilbøieligheter. Ja, det har endog skilt det sjeliske liv i sind og følelser, så man kan kjende hvad der kommer fra sjelen og hvad der kommer fra Ånden. Nu kan den troende i Ånden vandre mer glad og let i samklang med det skrevne Ord, og i tillid til Gud ta op det «daglige kors», som ligger i hans vei. Grepet av et altid større lys over virkeligheten av at være død med Jesus på korset, vil ånden hos mennesket altid bli mer og mer skilt fra sjelen og bli forenet i væsen med den opstandne Herre, den anden Adam, som er en livgivende Ånd, så vi blir til «en ånd» med ham. Og menneskeånden vil på denne måte bli en kanal, hvorigjennem Kristi Ånd kan strømme ut til den trengende verden.

Den åndelige (pneumatikos) kristne.

Den som er åndelig (pneumatikos) dømmer alle ting. 1. Kor. 2, 15. Men fredens Gud hellige eder ganske og aldeles, og gid eders ånd (pneuma) og sjel (psuche) og legeme (soma) må befindes fuldkommen og ulastelig ... 1. Tes. 5, 23.

Her ser vi igjen menneskets tredelte natur. Det er merkelig, hvorledes den orden hvori dette er nævnt i brevet til thesalonikerne ofte hos Guds folk blir nævnt i en motsat orden, når de ber om at bli helliget til legem, sjel og ånd. Dette er bevis for, at den troende ganske ubevidst misforstår den faldne skapnings stilling, indtil han blir oplyst av Guds Ånd, som fører menneskeånden hen på den plads, hvor den kan kontrollere både tanker og anden virksomhet hos mennesket.

Apostelen gir i sin bøn for thesalonikerne et forstandig billede av en «åndelig» troende; for han kunde ikke bede anderledes for de han hadde vundet for Kristus, end at de måtte bli helliget helt og aldeles, – just som han skriver til kolossenserne, at han arbeidet for at fremstille hvert menneske fuldkommen og fuldvoksen i Kristus. De ord han bruker betyr: «Nå til fuld modenhet». Jeg ber til Gud, sier han, at hele eders ånd og sjel og legeme må bevares «ulastelig» eller «hele». Helliget ganske og aldeles betyr kort sagt:

Dette er den «åndelig» troende, som er vokset op til «fuld modenhet» og som er blit helliget til ånd, sjel og legeme, og som derfor trænger til at bli bevaret hel og ulastelig – ikke feilfri – med fredens Gud boende i det centrale dyp av sin tilværelse.