(Maskinskrevet, ikke original)

Vi ankom hertil natt til søndag. Søndag var br. Birkeland og jeg iland. Tønnes Andersen fortalte at en predikant Herman Olsen, ca. 55 à 60 år gammel, var på møte søndag form. hos Wintersborg som har leid Blåkorslokalet. Denne predikant fortalte om oss at vi blev «opbrent» på møtet i Haugesund. Wintersborg utkastet derefter det spørsmål til forsamlingen: Hvad skal vi gjøre med disse mennesker om de kommer i dette lokale. Vise dem ut med en gang eller hvad? Det var delte meninger, så de kom ikke til noe resultat.

Neppe trodde noen av dem at vi samme efterm. skulde være på deres møte. Wintersborg selv var ikke da tilstede, men hans hustru kjente oss og vinket på oss at det var plass høiere oppe, da lokalet var fullt og vi stod ved døren. Vi gikk da høiere op. Den selvsamme H. Olsen som hadde vært i Haugesund, talte og flettet inn en forherligelse av en ung mann som hadde nektet militærtjeneste. Vi var i uniform, så alle så på oss.

Derefter blev det frie vidnesbyrd. Jeg hadde intet å si, fant heller ikke noe i Bibelen. Dog stod alt dette denne predikant hadde gjort mot oss levende for mig. Det blev tatt opp kollekt til den samme mann.

På slutten av møtet kjente jeg Guds Ånd drev mig til å stå op og vidne. En kjempesterk skomaker, en forhenv. slagsbror holdt luen. Talte til dem om at jeg både blev frelst og fikk den Hellig-Ånd i full uniform ombord i Marinens krigsskiber. At vi i Haugesund skulde være opbrent, men at det ikke var svidd en tråd på oss, at predikantene slukte med begjærlighet de kroner vi gav dem – tross det at de var optjent på krigsfartøier av krigsfolk osv.

Nu var det visstnok mer enn nok for Herman Olsen, han skrek høit: Predik Kristus. En danske skrek likedan mot mig. I et nu var hele salen i et eneste røre. Noen ansikter var som djevlers ansikter, andre skrek høit: La mannen få tale. Jeg fortsatte ved Guds nåde å fortelle dem at det gledet mig at jeg hadde mange venner i denne forsamling, og at de ikke skulde formå å gjøre mig mer, enn da de drev Jesus ut på pynten av berget for å styrte ham ned, for hans time var ennu ikke kommet. Således er heller ikke min time kommet ennu.

Det blev nu skrik og leven. Jeg tok min lue og gikk ut. Ca. en tredjepart gikk med. En kone sprang efter og tok mig i hånden og takket fordi det blev ryddet op i ugreiene. En annen kone skjekte og vred ansikt og hender imot mig. En mann i ca. 30 årene som satt på min venstre side, begyndte å drive ut alle de som holdt med oss. I sin iver var han kommet helt utenfor lokalet og brukte munn. Han traff der den kjempesterke skomaker som hadde holdt min lue, og som hadde forsvart mig offentlig på møtet. Denne skomaker hadde vært frelst i en del år, men dette blev for meget for ham. Han slo til den mann som vilde drive våre venner ut, så han fikk hovent øie. Siden hadde den mann som fikk slaget, besvimt i lokalet, sies det. Det viste sig at mesteparten var på vår side, når det kom til kraften. Den kjempesterke skomaker kom for å møte oss efterpå. Han fortalte at efter at gamle Smith døde hadde det ikke vært annet enn partier og stridigheter. Den mann han hadde slått, hadde lenge ertet ham med sine flåserier. Han trodde han skulde ha vært fri for å slå folk efter å være blitt frelst, men dette gikk over alle grenser for ham, så han kom til å «smikke til ham», sa han. – Vi la da ut Guds ord nøiere for ham der på gaten, og han så meget takknemlig og beveget ut. Våre motstandere led et fryktelig nederlag i hele forsamlingens øine. Predikanten fikk høre mer av Joakim Vold som stod op og talte mer, efter at vi var gått ut. Siden samledes vi til møte hos Julian Pedersen, hvor vi hadde det velsignet. Jeg forstår i sannhet at Gud er med oss. Det går nu som fordum, de skriker høit. Efter dette frydet vennene sig med en stor fryd. De forstod at disse kalkstrykere hverken har våben eller kraft – ei heller forstår de skriftene, tross forjettelsene strømmer fra deres lepper som erter utav en sekk.

De er fiender av Kristi kors og mangler korsets kraft. Hele denne forsamling kunde nu tas ved krig. Ingen av dem maktet å holde igjen, for likeså mange, ja fler ropte at vi skulde ha frihet til å tale. Vilde gjerne du skulle vite dette, forat du kan stride med oss og glede dig med oss.

Kjærlig hilsen, din bror og medarbeider