(Ikke original)

Hjertelig takk for ditt kjære brev og for oppholdet i ditt hjem 12. – 13. ds. Vi hadde møte om aftenen. Din mor vidnet om Gud, og det var godt å høre.

«Likesom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighets-samlingene; for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne sig, som også loven sier.» 1. Kor. 14, 34. Nu sier den samme apostel at hver kvinne som beder eller taler profetisk med utildekket hode, vanærer sitt hode. 1. Kor. 11, 5. Han sier videre at den som taler profetisk opbygger menigheten, 1. Kor. 14, 4, og taler for mennesker til oppbyggelse, formaning og trøst.

Jeg må da gå ut fra at det ovennevnte «tie» skal bety tie med unyttige spørsmål, tie med kjerringaktig prat, tie med å ville undervise og belære mennene, tie med opsetsighet.

De tillates å profetere, for det er en ordnet tale under Åndens ledelse, denne Ånd som driver både mann og kvinne til å tale hvad som sømmer sig.

I praksis viser denne forståelse av tingene sig å slå til; for ofte vidner kvinnene under Åndens drift til megen opbyggelse, og når Ånden gir vidnesbyrd, kan jo ikke vi si noe imot.

Det vil bli meget trykkende om man i menigheten forbød kvinnene å bede og profetere (vidne), hvilket ikke engang Skriftene forbyder. En sådan makt har jeg for min del aldri mottatt av Gud. Men når en kvinne har satt sig op, da har jeg anmodet henne om å tie, hvilket Skriftene også påbyder.

Utenfor menighets-samling er intet påbudt om at kvinnen skal tie, og da formoder jeg at heller ikke vi har rett til å påbyde noe. Om en kvinne taler til mennesker «utenfor», da er dette et arbeide som må betegnes for en «dragelse» til Sønnen. Gud bruker til dette arbeide alle mulige ting, såsom kirkeklokker, åndelig sang og musikk, dødsfall og meget annet, hvorfor jeg tror han heller ikke utelukker en kvinne i dette arbeide, som må betegnes som: Faderens dragelse i motsetning til Sønnens arbeide. Det er i Sønnens arbeide – i menigheten – at skillet mellem mann og kvinne forekommer.

Som medarbeidere hadde Paulus Priska og Akvilas. Rom. 16, 3. Tryfena og Tryfosa har arbeidet i Herren. Rom. 16, 12.

Guds Ånd vidner om at ordet «tie» står i forbindelse med «å underordne sig».

Jeg har ikke forandret mening i denne sak, har heller ikke tenkt å heve kvinnen over mannen eller over sitt mål, men vil for rettferdighets skyld arbeide for at også kvinnene får den rett de ifølge Skriftenes Ånd tilkommer. I en underordnet stilling kunde de være Pauli medarbeidere, og kunde de være hans medarbeidere, kan de vel saktens være medarbeidere i våre dager.

Bokstavens mening i disse ting slår i hjel, men Ånden i saken gjør levende. Det vil lite glede og gagne en mann å ha en hustru som aldri taler. Derimot gleder og gagner det meget å ha en hustru som i all sin tale og ferd underordner sig som Sara underordnet sig Abraham og kalte ham «herre». Likeså med Kristus og menigheten, og den billedlige sammensetning av menigheten med mann og kvinne i menigheten.

Den som tror sig å være en profet eller åndelig, han skal forstå dette Herrens bud. Men om noen ikke forstår det, han la det være, sier Paulus.

Har konferert med br. Th. Hansen i Kr.ania om disse ting, og han er av samme forståelse. Vi bør over hele linjen arbeide i samme retning og ha samme skikk og orden. Skulde Gud senere gi enn mere oplysninger i disse ting, da er vi ham takknemlig for det, og jeg er forvisset om at det ikke skal bryte i stykker den forståelse vi nu har av tingene.

Vil gjerne dette skulde leses av flere brødre som har med menigheter å gjøre.

Br. Hågensen og jeg kan nu glede oss sammen om bord, når vi samtaler om det Guds Ord som er oss betrodd.

Kristus være æret og høit ophøiet, Faderen til ære.

Hilsen i Kristi kjærlighet, din bror