(Maskinskrevet, ikke original.)

Takk for ditt kjære brev i dag. Guds vei er en visdoms vei, hvor kjærlighet skjuler en mangfoldighet av synder, det vil si slike synder som ikke er av noen positiv betydning. Jeg har ofte på min vei vært utsatt for at brødre har søkt å hugge mig ned med sitt skarpe sverd, så snart de har trodd å øine noe hvorpå et sverd kunde bite. Om det hadde vært utenforstående, da var det sin sak, men det har ofte vært slike som jeg ved Guds nåde har pleiet som en mor pleier sitt barn. Som oftest har de selv vært så svake midt i sin styrke at jeg har måttet ta det hele opp ad kjærlighetens vei for å skjule den mangfoldighet av synder et sådant angrep har vært besatt av. Lysets våben kunde visselig finne en masse å hugge i ved slike angrep, men det har gang på gang vist sig at Herren har fridd mig fra det hele, og det har ikke skadet andre enn dem selv. Det er vel og bra å være sterk, men såre meget bedre er det å være fullkommen. 2. Kor. 13, 9.

Et angrep ført i faste, selvsikre former og som viser sig å være nidkjærhet uten kunnskap, må og kan ikke annet enn forfeile sitt mål, selv om det finnes noe som man ad visdoms vei kunde ha fremtryllet i lyset og stemplet som synd.

Dog, jeg gleder mig likevel, når man blot gjør det for kjærlighet til sannheten. For slike hugg skal jeg ikke undra mig eller besvare dem med hugg, selv om det er meget å hugge i. Men når man finner slagene parret med Korahs gjenstridighet, da stiller saken sig anderledes. For jeg antar at veien til åndelig fremgang ikke går over hodet på den man synes stå sig i veien. David blev ikke en stor mann ved å rydde Saul av veien, men han viste sig å være stor ved å ære Saul enda han syndet, fordi han var Herrens salvede.

Det er noe som heter, overbevis, irettesett, forman. Det er orden i Guds rike. Man skal ikke først irettesette og dernest overbevise. Det er forøvrig lett å være tuktemester for andres barn; men når man selv blir blandt fedrene, er man ikke så rask til å slå, selv om flere forlanger at nå er svøpen på sin plass.

Jeg har aldri merket dette som ovenfor nevnt hos dig, kjære bror, men jeg vil du skal ha kunnskap om det for at du kan dømme en rett dom. For Herren har ledet mig ved sine åpenbarelser i Guds kunnskap, og ikke et eneste menneske har veiledet mig inn i de dypere sannheter; men mange er de som har forsøkt å få mig vekk fra de rette veier. Det er lett å være sterk når man kan tumle sig i sannheter man har erkjent, og som andre har måttet kjempe for fra begynnelsen.

Er det noe i veien, er det noe man tror er galt, så bør man si det ad visdoms og overbevisnings vei og ikke med sverd i hånd, især når man står overfor slike som man ifølge Skriftene skulde hedre for deres arbeide i skrift og tale. Ikke at jeg krever noen heder, men forat de selv ikke skal begå dårskaper. For det har for mig ikke vært annet enn kamp fra først til sist, og Herren har fridd mig ut. Men for brødre i samme ånd nærer jeg det ønske at de ikke skal la sig dåre av sine krefter; for en vis mann som er fattig, kan redde en hel stad.

Kjærlig hilsen,

din bror