(Ikke original.)

Takk for ditt kjære brev som jeg mottok i dag. Lørdag aften hadde vi en velsignet bibeltime hos N. N. Vi har nu talt meget sammen, og han er grei til å forstå. Han fatter straks de herlige sannheter; men jeg tror neppe han formår å vinne noen for sannheten, da det er med ham som med så mange andre, han er tilbøielig til å holde sitt sverd fra blod. Dette er årsaken til at så få vinner noen for Kristus. Man vil gjerne undervise, men man kvier sig for å bruke sverdet. Salig hver den som tør bruke det, som tror på bruken av det, og som bruker det rettmessig. Ånden fryder sig ved det blod som er frembragt ved Åndens sverd. Men det er bare øvrigheten som bruker sverd, de som har lært å dømme en rett dom. Måtte vi ikke bære det forgjeves.

Skal vi vinne noen for menigheten, må det være ved rett og dom: «Dømmer ikke også I bare dem som er innenfor?» Men ingen utenfor har selv forstand på å komme innenfor, det må skje derved at sverdet blir mettet med blod. Kun dette tilfredsstiller Sannhetens Ånd. Mannen utenfor legemet må slåes i hjel. La oss lære av David, mannen efter Guds hjerte. Måtte det bli mange menn efter Guds hjerte i dag, mange som vilde føre Herrens kriger. Men dessverre er det formegen feighet, man er redd for å se blod. Kunde man på en forstandig måte få innført denne høist viktige undervisning i menigheten, skulde snart fremgang spores i betrakteligere grad enn hittil. Men det skal øre til for å kjenne loven rett og for å kunne bruke sverdet rett.

På siste bibeltime samtalte vi om Rom. 8, om forskjellen mellem legemets gjerninger og kjødets gjerninger. De hadde ikke hørt tale om dette før. Vi talte om å fare vill fra klokskaps vei og havne – og finne hvile – i dødningers forsamlinger, der hvor man slet benkene. Motstanden holdt på å bryte løs, men det var en så velsignet ånd tilstede at ingen hadde makt til å si imot. N. N. frydet sig. Han kunne gjøre god nytte her om han bare hadde forstand på å bruke sverdet. Sørgelig er denne mangel på forståelse. Paulus forstod denne kunst, og han brukte det flittig, likeså Mesteren selv.

Mon ikke den gammeltestamentlige prest stikker frem i ny skikkelse ved bruken av dette sverd. Og har man rett og frimodighet til å komme frem for Gud uten dette blod og dette sverd? Jeg tror det ikke. Det viser sig atter og atter i praksis at den person, som i sin tjeneste for Gud, holder sitt sverd fra blod, bare får gjort en halv tjeneste. Ånden vidner om dette. Enhver erfaren Jesu Kristi stridsmann har følt det og vil forstå. Og hvorfor skal vi kaldes Kristi stridsmenn, når vi intet har å stride med og ingen å stride imot. Jo, har Gud satt på oss navn som Jesu Kristi stridsmenn, så har han utrustet oss til kamp, og han har også fiender vi skal bekjempe.

Hjertelig hilsen din bror