(Maskinskrevet, ikke original.)

Hjertelig takk for ditt lange brev, hvori du gir en uttømmende beretning om forholdene i Kr.sand. Det er ikke meget gledelig når det går den vei, men for ikke å dra det hele ned i sølen er man nødt til å handle. Det kan jo så godt forståes at man hos R. ikke makter å få det hele inn i åndelig spor, fordi derværende gamle krefter vil naturligvis styre. Derfor er jeg ganske enig med dig, når du vil søke å få et lokale for dere selv. Vil da noen fra R. komme, så får de komme, men ikke som de som skal styre. Her må man bruke bestemt vilje og en fast hånd.

Åndens sans er liv og fred. Når liv og fred blir forstyrret av kjødelige mennesker, så får en se til å få disse til å holde sin munn på møtene. – Det kan best gjøres i et fremmed lokale. Det er nu for annen gang at man for sannhetens skyld har måttet forlate møtene hos N. N. Kun en dårlig ros for vedkommende er dette. Når I nu får et nytt lokale, så gjelder det fra første stund av å sette igjennem med hvad Gud vil ha frem. Disse forkuede møter hos N. N. har jo lammet det hele. En vil få ganske annet inntrykk av fred og velsignelse, når I selv får råderum. I flytter jo ikke ut av byen, ei heller nekter I dem fra N. N. å gå på møtene.

Igår var Berg, Ellefsen og jeg på Moss. Barratt, Ludvig Eriksen, Ilebæk, Gerhard (urmaker), en misjonær fra Afrika, Axel Wold, Bakke m. fl. Det var fullt hus i losjen. Møtet begynte kl. 5. Vennene fra Kr.ania kom kl. 4 eftm. Barratt talte om bønnen – ikke holde foredrag for Gud eller forsamlingen. En mann som bad, blev avbrutt av to som talte i tunger. De tydet at vedkommende måtte be i Ånden. Dette stemte utmerket.

Samtalemøtene her på Horten har gjort så meget at vennene har fått et langt mer intimt forhold innbyrdes. R. har vært rundt omkring og talt om disse samtaler, så folk legger nu øret til for å høre. Br. F. rent jublet på Moss, da vi talte sammen. En gammel kanoner E. (metodist) uttalte for B. at han skulde ha slik lyst til å få en samtale, men han var litt bange. Merkverdig hvordan Gud kan trekke oss frem i lyset selvom en forsøker å gjemme sig i mulmet.

Far har ikke noe med å gjøre sig samvittighet over hvad en annen påtar sig ifølge sin bestilling. Når H. og J. ikke på noen måte vil la sig si, så kan en jo ikke tillate dem å forstyrre alle de møter en har. Det gjelder i disse ting å gå frem skrittvis og ikke forhaste sig. Den som tror, haster ikke. Tingene og forholdene ordner sig selv, så en i full hvile kan handle. Men handle må en, når tiden er inne.

Her på Horten har ikke ordet «tungetale» vært nevnt i noen av stedets aviser siden den artikkel jeg skrev i «Hortens avis». Igår på avholdsfesten stod en av byens talere (metodist) og holdt en nidkjær tale mot rusdrikken. Herunder talte han med fynn og klem om at når noen p.g.a. religiøst vanvidd gjør noe galt, da skriker alle aviser i kor at den som er skyld i dette, må settes på galehus. Men når snesvis i drukkenskapsgalskap skjærer og slår hverandre ihjel, så nevnes det kun forbigående med små typer.

Det kan herav forståes hvor nødvendig det er nu og da å skrive noe i avisene. Men en må skrive bestemt, for verden har jo ingen greie på slike ting. «Gjengangeren» her på Horten var rasende og skrev med fete typer: «Tungetalegalskap» osv., men har siden hin artikkel ikke nevnt ordet «tungetale». «Hortens avis» skrev straks efterpå at alt av interesse var velkomment til bladet. Det var i tro Israel knuste sine fiender og satte sig i respekt. Således må også vi ved tro beseire våre fiender og sette oss i respekt. Vi skal aldri være bange for å ta kraftig i, for det er kraften som skal knuse dem og forferde flyktningene. En skal aldri gi sig av med på en pen og søtlaten måte å overbevise verden, men trumfe dem, så de ikke får tid til å puste. Husk på det og gjør således, så skal du fryde dig over dine fienders fall og flukt.

I dag 3/1 kommer visstnok Mossevennene hit til Horten.

På Moss stod Gerhard op og sa at det var en hel del predikanter tilstede både fra frimisjon, indremisjon osv. og bad disse sette sig fremst. Det blev nu, så lenge jeg var til stede, bare preket av disse predikanter. Sådant forekommer mig noe vammelt, for det blir jo det samme som å la sig kalle for «lærer». Heller ikke blir det åndelig frihet når disse skal ha førsterett til ordet enten Ånden driver dem eller ikke. Hvad tid skal man lære tro. Er noen noe, eller har noen en gjerning i Kristus, så la en sådan i Ånd og sannhet, og ved sine kraftige innlegg, komme til sin rett, men ikke fordi han har til levebrød å preke.

Hjertelig hilsen med 2. Tim. 1, 7. Br. Berg sitter her nu og hilser. Hils hjemme samt vennene.

Din bror