I skulle endog trekke aks ut av kornbåndene til henne

Jesu Kristi sinnelag er fullt av omsorg og strekker seg såre vidt for en ringe sjel. Når noen i menigheten har sanket kostelige erfaringer under sin vandring med Gud, da har de trang til å dra aks ut av sitt herlige nek for å gi en hungrig sjel, men det skal adskillig ydmykhet til for å motta dette fra høstfolkene, man vil gjerne helst motta det fra Boas selv. Den ydmyke tar hva han får, og hvor han finner det. Velsignet er hver sjel som befinner seg i den tilstand, han skal ikke ha vondt for å finne åndelig føde til seg selv og andre. Tjenerne trekker ut aks, og Rut pluk­ker dem opp. De gir henne av sitt hjertes forråd, og hun bøyer sin rygg og tar det opp. Den som er stolt i sitt hjerte, vil gjerne ha noe av Gud, men han vil ikke ha noe gjennom mennesker. Rut hadde det ikke på den måten. Hun tok med glede sin nåde og gave fra høstfolkene, hun ydmyket seg endog for deres åsyn. Det er også det rette sinnelag, for som oftest har Gud forordnet det slik at høstfolkene skal gi en hungrig Rut av sine aks. Nå i våre dager heter det som oftest: «Nei, ikke dere, men Jesus ale­ne.» Det var som om Rut ville ha sagt: «Nei, ikke av dere, høst­folk, vil jeg ha noe, men av Boas alene.» Hadde Rut hatt det sinnelag, ville Boas ha irettesatt henne og antagelig — om hun ikke hadde ydmyket seg — fordrevet henne fra sin åker. Ingen stolt sjel blir gammel på Guds åker.