Med tomme hender har Herren latt meg vende tilbake

Nå sto hun ene og forlatt i verden. Selv Rut hadde hun i sitt hjerte måttet ofre. Nå hadde hun lært at man må forlate alt for å være Herrens disippel. Det smaker bittert for kjødet på Guds veier, så for den saks skyld kunne man gjerne ha kalt henne Mara. Men Gud kaller en slik sjel Noomi (ynde), for hva er vel yndigere i Guds øyne enn en sjel fattig i ånden og fattig på alt. En slik sjel er avhengig av ham for alle ting. Noomi hadde fått føle hva det vil si å stå som mål for Herrens piler, for han tåler intet og ingen ved siden av seg selv i en gudhengiven sjel. Han går som en veldig jeger på jakt etter alt som hindrer sjelens sammensmeltning med ham selv i kjærlighet. Han bryter ned alt som hindrer for senere å tale vel til sjelen, og for at den skal etterfølge ham i blind tro.

Slike sjeler er Herrens lyst og glede. Men sjelen selv synes at Gud forfølger ham, plager ham og gjør ham elendig. Dog dette gjør Gud for med desto kraftigere bånd å lenke sjelen til seg selv med inderlig hengivenhet og kjærlighet.

Alle sjelens stier blir mørke, bare en vei er lys, bare på én vei øynes fred, og det er på veien til Gud selv.