Rut seirer

Men Rut sa: Treng ikke inn på meg så jeg skal forlate deg og vende tilbake fra deg! gå, og hvor du blir vil jeg bli, ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud, hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Så gjøre Herren mot meg og således bli han ved, om noe annet enn døden skal gjøre skilsmisse mellom meg og deg. V. 16 og 17.

Nå fikk det være nok, hun jager fristelsen på dør. Nå har hun seier i Ånden. Det nytter ikke mer for Noomi å tale om Moab. Kursen er satt for et nytt fedreland: «Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud». Med dette valg forkastet hun sitt eget folk og sin egen Gud (avgudene). Velsignet være Rut for et så reelt valg. Noomis fasthet gikk Rut i blodet, så hun ville leve og dø sammen med henne.

Det er ikke alltid lett å forstå en sann Åndelig veileder. Han jager deg undertiden tilsynelatende bort. Du kan ikke forstå ham når han jager deg vekk slik, du bare føler hans inderlige kjærlighet, hans fasthet og ubøyelige vilje til selv å gå frem, frem og atter frem. Hvor du fristes, har han seier, likesom Noomi.

En prøvet Rut er for Noomi mer verd enn titusener som Orpa.

Etter de store vekkelser drar mange avgårde til Judas land med stort reisefølge. Det ser så gildt og oppofrende ut i menneskenes øyne. Det gis håndtrykk til farvel for evig, man spiller, synger og gråter.

Så begir da vedkommende veiledere seg avgårde med sine store reisefølger. Men hva hender? Jo, vanskeligheter møter på veien, reisekosten slipper opp, sult og tørst melder seg. Når krybben er tom bites hestene, sier et ordspråk, slik også her. Man taper tilliten til sine førere, man splitter seg i grupper, velger nye anførere osv. Guds Ånd krever av en sjel på vei til Judas land at han skal rense seg selv, likesom han er ren. All gammel urettferdighet begått i Moabs land skal gjøres god igjen. Kjødet krymper seg ved slik behandling, veilederne vet som oftest hver­ken ut eller inn, for svært ofte er de leiesvenner som lever av sin gesjeft. Man begynner å tenke på hvor godt det var i Egypten — i Moab. Havesyke, sladder, urettferdighet og ond lyst er for­buden frukt på vei til Judas land. Det er ikke til å holde ut, og massene sniker seg en for en — lik Orpa — stille og skamfulle til­bake til Moab for å blande seg med mengden snarest mulig.

Hør ikke på enhver som tilbyr seg å føre deg til Judas land. Men tæres ditt kjød hen så du ikke ser det, og blottes dine ben som du ikke før så, og din sjel kommer nær graven, og ditt liv til dødens engler. Sender da Gud til deg i denne din nød en engel, en tolk, en av tusen til å forkynne deg de rette veier, Job. 33, 21-29, da kan du ha håp om av en slik sjel å kunne finne en håndsrekning på veien.