Fullkommen trøst, håp og tro.

Å få lys over Kristus åpenbaret i kjød, det gir straks fullkommen trøst for hver den som tar det alvorlig med sin kamp mot synden. Hebr. 12. Da forstår man i sannhet at det er håp om at det virkelig skal lykkes å få seier i alle deler. Da blir det noe mening i å håpe og tro på noe så stort!

Men for alle overfladiske «kristne», og for alle som lever i falsk frihet (frihet fra å skulle holde Guds bud), ville det bare bli til sorg og gremmelse å få lys over noe sådant. For det ville jo tilsi dem at de også burde kjempe alvorlig den samme kamp som Jesus gjorde, hvilket jo sådanne ikke har den aller ringeste trang til. Nei, de er mer enn takknemlige for å få slippe dette! De har ikke sinnelag til en sådan edel og møyefull kamp. —

Hadde ikke Kristus samme kjød som oss — hvilket han altså hadde — da ville det ha vært trøstesløst, håpløst og umulig for oss i sannhet å tro på seier. Da ble det ikke annet igjen enn en uavlatelig gjentagelse av syndenes forlatelse, hvilket jo stemmer godt med den alminnelige måten å ha det på.

Når man sier at det eneste som holder er blodet, da mener man troen på syndenes forlatelse. Seieren holder ikke. Taler man så allikevel om seier, da mener man altså ikke dette alvorlig. Når alt kommer til alt, er det nederlag man tror på, for så efter nederlagene å hvile i forsoningen, i troen på syndenes forlatelse.

Men så har man jo heller ikke noen meningsfull og fullvektig grunn til å tro på virkelig, personlig seier over all synd all den tid man ikke forstår (tror på) gudsfryktens store hemmelighet. —