«Skjønt han var Sønn»

I dette «skjønt» — enskjønt, til tross for — ligger nettopp svaret på det tvilende spørsmål om Kristus åpenbaret i kjød. Dette «skjønt» viser at apostelen er oppmerksom på at man kunne komme til å tenke at Kristus, fordi han var Guds Sønn, og fordi han var unnfanget av den Hellige Ånd, muligens ikke hadde vår synd i sitt kjød, slik at han ikke skulle trenge til å kjempe så hårdt, og ikke trenge til å lære noe.

For å rydde denne misforståelse av veien, skriver han:

«Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt, og således lærte han, skjønt han var sønn (dette er den store gudsfryktens hemmelighet), lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» Hebr. 5, 7-9.